Å praktisere håp

I Tromsø har det i det skeive kunstmiljøet vokst frem et etterlengtet møtested drevet av en gruppe kunstnere, kuratorer, forfattere og kulturarbeidere som alle hadde en ting til felles: savnet etter et tryggere rom.  

Av Kjersti Solbakken 

Open Out er en årlig kunstfestival som har som mål å gjøre den offentlige kunstscenen i Tromsø mer mangfoldig, tilgjengelig og åpen. Festivalen foregår over en uke og presenterer et tyvetalls kunstnere/kunstnergrupper fra hele Norge og fra ulike deler av verden. Initativtakerne er mellom 27 og 35 år og har gjennom de siste syv årene kjent på den magnetiske kraften som Open Out kan ha for de som blir involvert.  

I samtale med tre av festivalens arrangører, Marion Bouvier, Amalie Holthen og Elisabeth Jørgensen samt Camilla Fagerli, kunstnerisk og daglig leder ved festivalens hovedpartner, Tromsø Kunstforening/Romssa Dáiddasiida, snakket vi om hvordan man kan bygge åpne rom for skeiv kunst på den skeive kunstens egne premisser.  

M: Marion Bouvier, A: Amalie Holthen, E: Elisabeth Jørgensen, C: Camilla Fagerli, K: Kjersti Solbakken 

M: Ja, jeg kan kanskje starte. Jeg heter Marion, og er fransk. Jeg flyttet til Tromsø i 2015, er freelance-kurator, skribent og redaktør og startet Open Out sammen med en annen kunstner for syv år siden. Amalie, du ble med i 2020?  

A: 2020 tror jeg ja, det var fjerde året mitt i år.  

M: Og hvordan fant vi hverandre? Jeg var mye i miljøet rundt Kunstakademiet siden jeg jobbet på Small Projects (kunstnerdrevet galleri i Tromsø red.anm.), og jeg tror vi møttes for første gang på en fest på Kunstakademiet. Stemmer ikke dette, Amalie? 

A: Jo altså, etter hvert som jeg flyttet til Tromsø, ble jeg kjent med prosjektet og festivalen, og jeg driver jo med kunst og er skeiv, så jeg synes det var utrolig spennende. Jeg har også kjent på et behov for – og en mangel på – skeive møteplasser. Jeg fikk lyst til å bli involvert, så jeg tror rett og slett at jeg bare spurte om jeg fikk lov til å bli med?  

M: Vi har vært mellom tre og fem personer som arrangerer festivalen. Noen har kommet til, og andre har gått videre til andre prosjekter. Vi har bygget opp en måte å gjøre ting på som er veldig organisk. I tillegg til oss som er her, er det Tuva og Olga som har vært med i tre år. Olga var fungerende festivalsjef i år. Elisabeth er det siste tilskuddet til staben og var med å arrangere festivalen for aller første gang i år.  

E: Ja, jeg ble med i sommer faktisk, så det er ikke fryktelig lenge jeg har vært med. Det har vært kjempespennende å få ta del i dette. Open Out søkte etter flere til teamet, og jeg hørte om det gjennom en venn i Oslo som deltok på festivalen som kunstner i fjor. Som Amalie er inne på, så kjente også jeg på en slags mangel på skeive møtesteder her i Tromsø. Jeg har fordypet meg i skeiv kuratering i Oslo gjennom studiene mine, så da jeg flyttet tilbake til Tromsø og fant ut om festivalen, så var det sånn: Dette må jeg være med på – og så møtte jeg Marion, og har gradvis blitt del av teamet.  

M: Open Out er en skeiv kunstfestival. Samtidig har det vært veldig viktig for oss fra begynnelsen av at det skal være en profesjonell kunstfestival; så alle har bakgrunn fra ulike deler av det profesjonelle kunstfeltet.  

K: Festivalen har oppstått som et svar på et reelt behov, høres det ut som. Kan dere si noe mer om hvorfor dette behovet var så stort i akkurat Tromsø? Har det noe med byens størrelse eller beliggenhet å gjøre?  

A: Til tross for at Tromsø er den største byen i Nord-Norge, finnes det ingen permanente skeive møteplasser nord for Trondheim. Dette har vært et viktig utgangspunkt for oss. Det som har gitt oss aller mest tilbake, er at det kommer folk fra andre steder i verden under festivaluka, som har det langt verre enn oss. Under Open Up får de muligheten til å komme til Norge og ha en uke som er for dem; hvor de kan blomstre som den de er, og hvor vi forsøker så godt vi kan å skape gode omgivelser. Derfor oppfordrer vi alle kunstnerne som skal bidra, til å komme til Tromsø og bli her hele uka. 

M: Det Amalie sier er veldig viktig. Det er stort sett ikke direkte utrygt å være skeiv i Tromsø, men det er ikke det samme som å si at vi har tilstrekkelig representasjon og synlighet i offentlige rom. Vi trenger å ha et eget sted og et samfunn for å kunne føre de samtalene som vi ikke kan ha i mainstream-samfunnet. Vi er veldig vant til å være i heteropatriarkalske samfunn, men det betyr ikke at det er nok.  

K: Hvordan startet det hele? 

M: Det første året hadde vi totalt ca. 20 000 kroner til å arrangere hele festivalen. Vi kunne jo ikke betale folk engang, men jeg tenkte; ok – det er muligens bare min lille drøm å ha et slikt sted hvor vi kan føle trygghet og samhold og se på kunst – og i tillegg ha det åpent for et større publikum. Allerede første året viste det seg imidlertid at det var mange som sa at dette trenger vi, dette har jeg savnet. Jeg var egentlig litt overrasket over at vi fikk så mange positive tilbakemeldinger. 

K: Hva er det som gjør festivalen spesiell? 

M: Det som er litt annerledes med Open Out, er at vi er FLINTA-orientert (kvinner, lesbiske, interseksuelle, ikke-binære, transpersoner og akjønnede, red.anm). Mange skeive festivaler og møtesteder drives av menn, mens vår festival drives av en gruppe skeive kvinner og ikke-binære personer. Samfunnet vi skaper, speiler også dette.  

K: For meg høres det ut som det dere klarer å skape er en festival som får sin egen identitet definert ut fra ut fra behovene og ut fra innholdet. Dere har snakket om en organisk festivalstruktur og flytende roller. Er det andre grep dere tar som skiller dere fra andre festivaler? 

A: Det er jo et par temaer som går igjen som er veldig viktige for oss, og det er dette med å være et såkalt «safe space». Vi har bevisst valgt å ikke kalle Open Out for et safe space, men vi er opptatt av at vi forsøker å oppnå et safer space. Veldig mange lover veldig mye uten at de egentlig kan vite hva det faktisk innebærer.  

M: Hvis vi vil skape et tryggere rom, så må det starte med oss selv. Vi har mange samtaler hele året i staben om hva dette betyr for oss, men også for andre. Og vi må innrømme at vi gjør feil, vi også, uansett hvor mye vi prøver å gjøre ting riktig. Kanskje Elisabeth kan si noe om det siden hun er den nyeste? 

E: Ja, jeg har jo tidligere jobbet med andre skeive festivaler som har hatt mange menn involvert, så jeg har fått et ganske stort innblikk i ulike tilnærminger til det å skape kunstfestivaler. I Open Out er det et veldig dynamisk samarbeid mellom alle partene, der man hjelper hverandre og bidrar der det trengs. Jeg har kommet inn i en ganske godt etablert og solid gjeng. Jeg synes at jeg har funnet en plass der og at min kompetanse og de perspektivene som jeg har, vil være et godt bidrag.  

A: Elisabeth har virkelig lært oss noe som vi ikke har vært like flinke til tidligere, og det er veldig god kommunikasjon om egen kapasitet.  

K: Hvilke aldersgrupper er det dere når ut til? 

M: De fleste av våre publikummere er mellom 20 og 40 år gamle. Egentlig ønsker vi å få litt flere eldre inn i festivalen, både som kunstnere og publikum. Vi har i grunnen ikke diskutert dette så mye i staben enda, så dette blir litt sånn sniktitt inn i prosessen vår. Men jeg tenkte – Ok, hør her – et tema for en av de kommende festivalene kanskje kunne handlet om chosen family? Det finnes mange fine historier knyttet til det å være skeiv på 1970-tallet i Tromsø, men vi hører ikke så mye om det. 

A: Det høres veldig bra ut. Det er veldig fint å kunne anerkjenne arbeidet til de som kom før oss, og også prøve å være et sted for dem. Særlig siden ting var langt verre for dem da de var unge. 

Å se seg selv i festivalen 

K: Hvordan finner dere frem til de ulike kunstnerskapene? Da tenker jeg særlig på at dere arbeider med kunstnere som lever med ulike grader av åpenhet, og som kommer fra samfunn og land hvor man er mer utsatt enn man er her.  

A: Vi jobber ut fra Open Call, så da starter det med at vi utvikler et konsept for det neste året så snart det forrige året er over. Årets tematikk var jo Practicing Hope, som springer ut fra en slags følelse av håpløshet i tiden vi lever i. Vi gir ikke så veldig mye mer retningslinjer enn det.  

K: Men selv om dere har en Open Call, så er det jo ikke slik at det nødvendigvis når frem til kunstnerne, har dere opplevd en økt rekkevidde med årene?  

M: Det tar tid å bygge tillit. I fjor hadde vi nesten 200 søknader, noe som er en drastisk økning fra de første årene, da vi hadde 20. Kriteriene for utvelgelse av prosjekter er tredelt, og vi ser etter kunstnerisk kvalitet, relevans til tema og at søkerne har lyst å delta aktivt i samfunnet vi skaper. Vi spør ikke om folk er skeive. Det viktigste for oss er at de ser seg selv i festivalen. Så det vi har gjort, er å kommunisere veldig tydelig at det er en skeiv festival, og at vi ønsker å vise skeiv kunst til publikum. Mange av de som ønsker å være med, har aldri hatt muligheten til å leve ut som åpen skeiv eller trans i egen by eller land, så det er veldig viktig for oss at vi aldri spør om det.  

K: Kan dere si litt om prosjektene? Har dere noen eksempler fra årets festival som kan bidra til å forklare hvordan dere jobber? 

A: Queer cinema er et kortfilmprogram kuratert av Išgirsti, SAQMI, Flat Earth Cinema og Open Out Practising Hope. Verket Voices From & To a Diaspora: Aleya av Omar Abogabel og Aleya kom inn til Open Call. Dette dannet utgangspunktet for et kuratert program som også har blitt vist i de ulike hjembyene til disse kuratorkollektivene; i Vilnius, Gøteborg og Seydisfjordur. Under åpningen av Queer Cinema holdt Aleya en presentasjon som var veldig, veldig rørende.  

M: Den handler om det som skjer i Gaza nå. De har flyktet fra Egypt og også oppholdt seg i Palestina før de flyttet til Berlin. Så verket er veldig aktuelt, og et eksempel på at festivalen også kan være politisk.  

A: Vi samarbeidet også med Tromsø for Palestina som stod for barkonseptet vårt, hvor hele overskudd fra baren gikk til dem. 

En sosial energieksplosjon 

 K: En av hovedpartnerne i årets utgave var Tromsø Kunstforening, kan dere si noe om hvordan dette samarbeidet oppstod? 

M: Det er ikke første gang vi er i kunstforeningen, men samarbeidet i år var annerledes. Vi føler at vi har funnet et hjem for festivalen. De deler våre verdier og ønsker å lage noe i fellesskap. Kunstforeningen er på en måte i en flytende situasjon i og med at de har flyttet inn i et midlertidig lokale, og befinner seg i en fase hvor de utforsker sine egne lokaler som tidligere huset et sykehjem.  

K: Det er jo litt interessant at festivalen har beveget seg inn i lokalene til et nedlagt omsorgssenter med tanke på det dere snakket om tidligere knyttet til det å skape et «safer space» og trygghet? 

A: Open Out omsorgsbolig? 

M: Mm. Ja, kanskje det?  

K: Camilla, jeg er nysgjerrig på hva samarbeidet med Open Out har betydd for dere i Tromsø Kunstforening?  

C: Det føles som at Tromsø Kunstforening og Open Out kom litt nærmere hverandre denne gangen; alt stemte enda bedre. Det har mye med lokalene å gjøre, men også sammensetning av folk og felles verdier. Den sosiale dimensjonen ved festivalen har vokst seg veldig sterk med årene, og det klaffer utrolig godt med de midlertidige sykehjemslokalene vi holder til i nå. Det har blitt en skikkelig veldrevet drømmeuke av en kunstfestival, en varm og sosial energieksplosjon. Energien sitter igjen i veggene hos oss, i tillegg til mer fysiske spor som blir igjen, som for eksempel et sitteamfi i gallerirommet og håndskrevet doskilt på nordsamisk. 

 K: Hvordan kom samarbeidet i stand?  

 C: Vi har ønsket oss det lenge, og spurt og hintet til festivalen over tid. Til slutt kom de og spurte, og da ble vi veldig glade. Olga og Amalie har vært ansatt hos oss som teknikere gjennom flere år og har bidratt til utformingen av de nye lokalene på forskjellige måter. Kombinert med tidligere samarbeid med Open Out fungerer det praktiske litt av seg selv. I Tromsø er også teknisk utstyr i en kontinuerlig flyt året rundt mellom Kunstakademiet og visningsstedene Kurant, Small Projects, oss og mange flere. Det er en sterk samarbeidskultur som går i hvert fall 15 år tilbake. 

K: Fortell litt mer om denne samarbeidskulturen i Tromsø. Ofte er de kunstnerdrevne initiativene personavhengige og de får gjerne en kort levetid, men i Tromsø virker det som om ting lever lengre? Er det noe helt spesielt i blodårene til alle som bor i Tromsø som gjør at man tar ansvar og viderefører disse plattformene?  

A: Jeg tror det har mye med en slags dugnadsånd å gjøre, som er ikke bare er til stede i kulturlivet, men i Tromsø generelt. Folk har lyst til at det skal gå bra og at kule ting skal skje. Vi eier jo ingenting utenom en ganske dårlig projektor. Vi mobiliserer hele tiden for å få låne utstyr og få gratis hjelp. Vi hadde nok kanskje fått til noe i Oslo, men det hadde blitt noe helt annet.  

M: Ja, Tromsø er veldig spesiell på den måten. Folk forstår her at hvis du vil at ting skal skje, så må man både skape ting selv og også støtte hverandre. Folk er rett og slett bare veldig hjelpsomme og kule i Tromsø. 

Årets utgave av Open Out foregikk fra 7.–14. september 2024 og bestod av et program med 19 kunstnere og kunstnergrupper med over 15 ulike nasjonaliteter representert.  

Neste års festival går av stabelen fra 20.–27. september 2025.