Et tempel for arkitektoniske visjoner

I Berlin feirer museet for arkitekturtegninger ti år. Et besøk viser raskt at samler og arkitekt Sergei Tchoban har reist et unikt museum for sin store lidenskap. 

Av Erle Marie Sørheim

«Arkitektur er frossen musikk», sa den tyske forfatteren og vitenskapsmannen Johann Wolfgang von Goethe. Og når man står utenfor det kalkstensfargede museet Tchoban Foundation i Berlin, er det fort å tenke akkurat det.  

Museet for arkitekturtegninger er smalt og kompakt, men har likevel noe lett over seg. Veggene beveger seg glidende inn og ut som musikk. Øverst på det fire-etasjers bygget, hviler en innglasset toppetasje som åpner bygget mot himmelen, og til byen på alle kanter. 

Symbolsk bygg 

Museet ble åpnet i 2013 for å huse den tysk-russiske arkitekten Sergei Tchobans samling av arkitekturtegninger, og for å spre kunnskap om denne kunstformen gjennom bibliotek og utstillinger.  
Den beige fasaden skal symbolisere fargen til tegnepapir, og på den er det risset inn relieffer av arkitekturskisser, tegnet av den italienske arkitekten og scenografen Pietro Gonzaga (1751–1831) og arkitekten Angelo Toselli (1765-1827).  
De to arkitektene utgjør noe av grunnmuren i Tchobans (f. 1962) samling av arkitekturtegninger. Den aller første originalen han kjøpte, var av Gonzaga, forteller han meg der vi sitter øverst i museet, med panoramautsikt over Berlin. Gonzaga jobbet som sjefsscenograf for teatrene i St. Petersburg i over tretti år. Tchoban vokste opp i samme by, med en far som var professor i fysikk.  

Barndom i Sovjetunionen 

– Vi bodde i sentrum av St. Petersburg, og da får man lett en interesse for arkitektur. Jeg elsket å tegne, og likte veldig godt å tegne arkitektur, så det var sånn det begynte. 

Tchobans talent var åpenbart iøynefallende fra han var svært ung. Som 12-åring fikk han begynne på en kunstskole, og da han skulle begynne på universitetsstudier, var det arkitektur som ble det selvsagte valget. Men selv om sentrum av St. Petersburg kan by på en rekke fantastiske bygg som har inspirert Tchoban hele livet, var ikke Russland rett etter murens fall et særlig fruktbart sted å jobbe som arkitekt.  
– Skal man bli en god arkitekt, må man bo der det faktisk blir bygget, konstaterer Tchoban. Da var Berlin på 90-tallet, med sine store tomrom midt i sentrum og med en horisont full av heisekraner, et ideelt sted å være.  

Byplanleggeren 

Etter snart tretti år i byen har Tchoban satt mer preg på sin selvvalgte hjemby enn det de fleste andre berlinere kan drømme om. Godt over tretti bygg er det blitt, bare i Berlin. Fra det store, klassiske Mall of Berlin i sentrum av byen, til East Side Tower, et boligkompleks som er et av få bygg som rakk å bli bygget i den gamle dødssonen mellom muren og elva Spree, før Berlin bestemte at hele området skulle vernes. På mange måter er det passende at det nettopp er en russiskfødt tysker som fikk tegne et bygg som står i det tidligere ingenmannsland.  
 
Mange av Tchobans bygg i Berlin er særpregede og spennende, men ingen er i nærheten av å måle seg med museet han har tegnet og finansiert selv for å få vist frem arkitekturtegningenes særegenheter. Museet ligger sentralt i byen, i Prenzlauer Berg, på noe så sjeldent som et høydedrag i Berlin, det såkalte Pfefferberg. Fordi bryggeriene var avhengig av gode, dype kjellere til oppbevaring av korn og øl, ble de fleste bryggeriene i Berlin bygget på de få høydene som fantes. Så også med Pfefferberg. De gamle bryggeribyggene i rød teglstein er nå omgjort til ulike kulturinnretninger. Den kinesiske kunstneren Ai Weiwei har et stort atelier og visningsrom der. Det samme har den islandske lyskunstneren Olafur Eliasson. Området er ikke-kommersielt. Tchobans nye stiftelse fikk tillatelse til å reise et nytt bygg på en av de smale, ledige tomtene. Museet ble åpnet i 2013, og selv om det er et svært moderne museum, går det inn i en dialog med 1800-talls bebyggelsen rundt seg. Dette er også en av Tchobans store lidenskaper i arkitekturen; å forbinde det gamle, selv det antikke, med det nye, og lage en historisk samtale i byene. – Byer er historiebøker, fastslår Tchoban. Det er viktig å beholde det gamle, men samtidig bygge videre.  

Brespektret  

Tchobans arkitektkarriere er verd en artikkel i seg selv, men det er altså ikke derfor jeg møter ham denne høstdagen. Vi skal snakke om hans hjertebarn, Tchoban Foundation, som han grunnla i 2009. Stiftelsen har ansvaret for Tchobans samling, men museets utstillinger og bokutgivelser favner mye bredere enn det. Scenografi, skulptur, design og tegnefilmer, og arkitektoniske ideer kommer til uttrykk på så mange flere måter enn gjennom byråers tradisjonelle prospekt.  Interessen for arkitektur har Tchoban hatt store deler av livet, men samlingen begynte han først å bygge opp da han innså han kunne tillate seg det finansielt.  

Det var på starten av 2000-tallet, og det første kjøpet var, som nevnt, en scenografi-skisse av Gonzaga.  
– Den er klassisk, med søyleganger, som en renessanseby, men den er samtidig også veldig fritt tegnet, med en strek i blekk jeg likte svært godt. 

Fra dette første kjøpet ble kimen til en samling startet, for en samling må også vokse organisk, på sitt vis, mener Tchoban. 
– Fra det første kjøpet bestemmes en retning. Man samler ikke i bredden, man lager et fundament. Det er som trær som vokser, først er det en spire som slår røtter, så vokser stammen, og man får ulike grener ut ifra det.  

Byggenes historier 

Klassiske, italienske arkitekturtegninger fra 1700-tallet er en tidlig gren i Tchobans samling, men han har også et godt øye for 1900-tallets amerikanske arkitekter, til russisk konstruktivisme. I 2023 hadde museet 10-årsjubileum, og det ble feiret med en utstilling som viste hele bredden i Tchobans samling. Den spenner fra 15-hundretallet til dagens stjernearkitekter, som Zaha Hadid, Frank Gehry og Moon Hoon. Å oppleve samlingen slik i museet som er tegnet spesifikt for dem, var nærmest fortryllende. Utstillingsrommene er intime, uten vinduer, øynene trekkes naturlig mot kunsten som henger på veggene. Som små pusterom i hver etasje leder en dør ut til et karnapp med utsikt over parken ved siden av, og på den andre siden, den elegante trappeoppgangen. Tchoban har tydelig et godt øye for dyktige tegnere. Samtidig har tegningene, det være seg 1800-talls eller nåtidige, noe visjonært over seg. Dette var tegninger man kunne drømme seg inn i og bygge videre på. Særlig begeistret ble jeg over tyske Gottfried Müllers (f. 1968) arkitektoniske fabler. Han kombinerer tegninger av ofte tilforlatelige hus og konstruksjoner, med tekster som avdekker at de absolutt ikke er så normale som de skulle se ut som.  
Hvis jeg hadde hatt Tchobans talent og formue, kan jeg lett se for meg at jeg ville ha stilt ut mine egne tegninger i mitt eget museum, men det går helt imot Tchobans visjon for museet. 
– Jeg stiller aldri ut mine egne verk her, jeg ville ikke likt det. Dette museet er grunnlagt for å spre kunnskap og entusiasme for arkitekturtegninger som kunstform, ikke for å spre mine egne. De vises andre steder. 
Han kjører heller ikke noe soloshow bak kulissene. Etter å ha grunnlagt stiftelsen ansatte han Nadejda Bartels som daglig leder. Selv sitter han i kuratoriumet sammen med Dr. Eva-Maria Barkhofen og Dr. Kristin Feireiss.  
– Det er mye mer spennende å jobbe sammen med andre kompetente mennesker. Jeg har medbestemmelsesrett, som én av tre, men jeg har kun én stemme. Selv ikke jubileumsutstillingen, som kun viste verk fra hans egen samling, tok Tchoban kontroll over. Da var det Barkhofen som sto for utvalget.  

Tegneseriearkitektur 

Tchoban Foundation har en stor fordel med at de er en privat stiftelse som ikke er avhengig av store inntekter, men også de merker godt nedgangstidene etter pandemien. Det er blitt mye tøffere å få sponsorer. Selv om museet ikke baserer driften på billettinntekter, blir Tchoban svært begeistret når han snakker om publikumssuksessen de opplevde i fjor med utstillingen AKIRA – Neo Tokyos arkitektur. Da stilte de ut originaltegninger fra den japanske animé-klassikeren Akira (1988).  
– Vi hadde oppimot 400 besøkende per dag. Det var svært mange som aldri hadde vært her før, og de kom fra hele verden.  
Å favne bredt og treffe nye grupper er et mål for Tchoban. På bordet mellom oss ligger en rekke tegneserier, som Chris Wares «Building Stories» og Schuiten og Peters’ serie «Hemmelighetsfulle byer». Planen er å lage en utstilling basert på hvordan arkitektur fremstilles i tegneserier. I skrivende stund viser museet tegningene til arkitekt- og designparet Alvar og Elissa Aalto. 
På forhånd hadde jeg tenkt at en mann som vier så mye tid og penger til å fremme tradisjonell håndtegning, ville være kulturpessimistisk med tanke på dagens situasjon. Tegneferdigheter er ikke lenger avgjørende for å bli arkitekt, datamaskinene produserer kjønnsløse byggetegninger i ekspressfart, og byggene som spretter opp rundt i storbyene, ser til forveksling like ut. Men Tchoban leverer ikke den elendighetsbeskrivelsen jeg hadde forberedt meg på, han påpeker derimot at byene så mye mer homogene ut for hundre år siden, da nesten hele Berlin ble reist på bare noen tiår.  
– Byene er mye mer kontrastfylte nå, og det inspirerer meg. Byer viser veien gjennom århundrene. Det er viktig at vi ikke stopper utviklingen, men stadig bygger nytt i dialog med det eldre, slik som her, sier han og viser ut over Pfefferbergs miks av ny og gammel arkitektur.  
Heller ikke kunstig intelligens og manglende tegnekunnskaper hos den oppvoksende generasjonen arkitekter bekymrer Tchoban nevneverdig.  
– Kunstig intelligens kan bli nyttig, men det er alltid mennesker som må lage oppgavene. Vi bruker selvfølgelig masse datamaskiner på mitt arkitektkontor, det ene utelater ikke det andre.  
Håndtegningens død mener han også er overdrevet, selv om han mener den trenger å fremmes, slik det gjøres i hans museum. 
– Det arrangeres mange egne konkurranser for arkitekturtegning, og jeg opplever at det er minst flere unge som deltar i disse nå som før. De har begynt å interessere seg for arkitekturtegningen i seg selv. Folk bruker tegning som en måte å skape ideer på og vise frem egne visjoner. Å bygge bygg og å tegne arkitektoniske ideer for hånd er to ulike retninger i arkitekturen.  
Selv har han nå trappet kraftig ned på kjøp, samlingen har vokst seg til det store treet han plantet frøet til tidlig på 2000-tallet. Nå er det formidlingen som står i hovedfokus.  

 
Hvis arkitektur er frossen musikk, kan man kanskje si at arkitekttegningene er notene. Men er de kunst i seg selv? Etter et besøk på Tchoban Foundation er det veldig vanskelig å si noe annet enn et klart ja.