Hun vevde også gode tekster

 «Tingen selv er meningen», skriver Annie Albers i denne svært sitatvennlige essaysamlingen. 

Av Aasne Jordheim 

Etter noen få års opphold er serien Pax Artes nå heldigvis i gang igjen. Tre nye bøker er blitt sluppet hittil i år, og blant dem vevekunstneren Anni Albers’ svært interessante essaysamling Om formgivning. Her finner vi en rekke korte tekster i kronologisk rekkefølge, det vil si at vi følger en utvikling som hele tiden kan sies å være innom to forhold, nemlig at læring krever en læremester, og at design handler om å finne en orden innenfor et kaos. Dette er også sentrale Bauhaus-tanker. Albers var først student ved Bauhaus-skolen i Weimar, før hun flyttet til California der hun bygde opp et veveprogram ved det eksperimentelle Black Mountain College.  

Den første teksten er en hyllest til Bauhaus-grunnleggeren Walter Gropius. Hun husker hans velkomsttale til de nye studentene som full av håp, ja, «fra da av fantes et mål og en retning», skriver hun. Det var rett etter første verdenskrig at Albers kom til Bauhaus, og i flere av de tidligste tekstene forteller hun om en forvirrende og kaotisk tid, at det var «et virvar av håpløshet». Senere blir oppmerksomheten om tiden hun levde i, byttet ut med en mer filosofisk tanke om livet som fragmentert og en forståelse av at det er naturen som er kaotisk, men også mystisk og noe å ville nå, selv om vi jo aldri ordentlig kan det. Vekten legges etter hvert mer og mer på materialene, at det i dem ligger en mulighet for mening; materialer er «det virkeligste som finnes», skriver Albers.  

Det er i oppmerksomheten omkring materialet at det virkelig skjer fine ting i tekstene til Albers. Hun foreskriver en lyttende holdning, det gir en «visshet i troen på at vi er del av en evig orden», og, kan jeg tilføye, hindrer herredømmetenkning, at vi setter oss over andre former for liv, gjerne ut fra et ønske om kontroll. «Det er bedre at materialet snakker enn at vi gjør det», skriver Albers, ikke minst fordi «sivilisasjon fremmedgjør». Hun begynner utdannelsen sin med å forholde seg til autoriteter, og blir også selv en lærer og autoritet – men så ser det ut til at det er materialet som mer og mer blir læremesteren, «materialet tar ikke feil», påstår hun ydmykt og samtidig temmelig myndig. Dette er en dobbelthet som går igjen, at hun er en autoritet som hele tiden også er en lærende. 

Grunntanken vi kan utlede fra alle disse tekstene, handler om å koble passivitet med aktivitet. «Oppmerksom passivitet», sier hun selv. Det betyr å skape gjennom å lytte. Materialet «dikterer lover», noe som ikke står i motsetning til at det kan bli til noe anvendelig. Oppmerksom passivitet betyr også å forsøke «å tilfredsstille våre varige behov» – der har vi hennes definisjon på kunst – gjennom å skue mot en større helhet. Hun tror på en indre retningssans; «at vi lengter mot en helhet». Det er gjennom slike tanker det blir til filosofi, når det handler om mennesket i naturen eller det handler om liv, om spørsmålet om hva det er, og at det å skape alltid står i kontakt med slike store spørsmål.  

Slik jeg leser Albers, bedriver hun et erkjennelsesarbeid. Å skape former kan forstås som måter å se materialet eller naturen på. Design er klarhet, sier hun, i stand til å vise frem noe. Også i skriften etterstreber hun en klarhet. Hun skriver presist, søker ofte mot definisjoner, noe som gjør setningene hennes svært sitatvennlige. Slik går for eksempel en setning om kunst: «Jeg tror at kunst, for å berolige oss, forsøker å vise oss en helhet vi kan forstå». Og her har vi en setning om hva som skal til for å kunne skape nettopp kunst: «Mot er en avgjørende faktor i alt skapende arbeid og kan best aktiveres når kunnskap ikke snevrer inn synsfeltet i en tidlig fase av arbeidet».  

Teksten hennes kan sammenlignes med vellykket design. Den er funksjonell og samtidig bærer av noe som strekker seg utover det nyttige. Den viser frem noe å kunne gruble litt over, den gir gjenklang innenfor noe som ennå ikke er helt forstått. Det er nok en som har gått gradene som evner å skrive slik. Slik en som har bakset med et materiale kan ha noe personlig å komme med, er skrivestilen hennes også frukter av erfaring. Den er myndig uten å skjule den lealause grunnen hun beveger seg oppå. Hun blir mild i tonen av å vite om det lealause, kommer også med trøst og råd, tar for eksempel leseren med inn i et designprosjekt: «La oss anta at oppgaven er å designe et veggdekkende materiale».  

Mesteparten av det Annie Albers skriver, kunne ha vært skrevet i dag. Vi gjenkjenner det urolige og forvirrende. Tekstene hennes burde ha vært skrevet i dag, men antakelig mangler vi det dypet eller den roen hun også skriver fra. I hvert fall ser vi ikke dette ofte nok. Jeg tror roen og dypet kommer fra det å alltid ville være en lærende, i motsetning til for eksempel en klagende, eller en sjef. Den lærende får jo noe hele tiden.