Kunsten å formidle kunst

To ulike innganger til kunstformidling viser det enorme potensialet i kunstbøker. 

Bokbransjen er i en rivende utvikling, der oppkjøp og selvpublisering er blant trendene. Vi lever i oppmerksomhetsøkonomiens tid med endeløs scrolling på TikTok, YouTube shorts og andre digitale plattformer.  

Kampen om leseren er viktigere enn noensinne.  

Hvordan nå leseren i den nye tiden? Lesebrett og lydbøker pirrer mange, men hva med bøkene som skal være taktile? Hva er fremtiden til kunstbøkene? 

De to kunstnerne Marte Aas og Anette Lundebye viser to svært ulike innganger til kunstboken, der begge holder et høyt nivå. Begge bøkene er presentasjoner av kunstnernes praksis, men den ene gir en faglig og teoretisk inngang (Aas), mens den andre gir et kunstnerisk og nært portrett (Lundebye).  

Dypdykk i et kunstnerskap 

“Marte Aas abstracts landscapes – cultural and medial as well as geological. Mainly through photography and film, she has long observed unclarified fields within urban textures, in the blind spots of overall technological development.” Line Ulekleiv  

Ducks in a Row er en bok som presenterer kunstnerskapet hennes gjennom fire artikler og utsnitt og fotodokumentasjon fra verkene som drøftes i tekstene. I boken er det eksterne blikk fra fageksperter som belyser Aas sine tematiske innganger som en del av en større samfunnsmessig samtale. 

Ducks in a Row presenterer Aas sin estetikk gjennom fragmentariske utsnitt. Fremfor å gi en konvensjonell innføring i hennes verk, er fotodokumentasjonen som følger boken fragmentarisk, forlokkende og underfundig. Der teksten gir leseren tematiske knagger og innganger, holder bildene igjen, kanskje for å aktivere blikket, gi deg smakebiter. Å lage utsnitt av videoverk er en øvelse, og i dette tilfellet har de valgt å estetisere fremfor å presentere. Boken utgis på Multipress forlag, men det kommer ikke frem hvorvidt det er en redaktør for utgivelsen som ikke er kunstneren selv. Derfor kan man anta at Aas leder prosjektet. Hun har uten tvil lykkes i å velge stemmer som evner å artikulere interessante tolkninger av prosjektene hennes. At hun har valgt et så stort faglig spenn med skribenter, er spennende og absolutt verdifullt.  

 Det er hennes kunstnerpraksis i perioden 2017 og frem til 2023 som formidles. Det gjelder verkene I Am the Weather der kunsthistoriker Line Ulekleiv med teksten «It flows through us» viser innganger til verket; Francine Was a Machine der kjønnsforsker Ingvil Hellstrand med “It has begun: Descartes´daughter and more-than-human realities” leser verket inn i en feministisk sci-fi-aktig tradisjon; What I Miss About People der professor i skrivepraksis ved Kunsthøgskolen i Oslo, Mike Sperlinger forstår Aas sin praksis i lys av hva det vil si å være en bærer av noe. I tillegg inneholder boken korte glimt og utdrag fra verkene A Letter to Zoe og Høstutstillingsaktuelle It Cannot be Contained, samt tekstutdrag fra manusforfatter Per Schreiners pågående prosjekt The disappearances in district 5. 

Fagtekstene i Aaas´ bok er glitrende skrevet, fordi de åpner opp og utvider samtalen om kunstnerens praksis til å ses som en del av en større samfunnsmessig sammenheng. Fraværet av redaktøren nevnes ikke.  

Et kjærlighetsarbeid 

Da hennes avdøde lillebrors eiendeler skulle pakkes ut og bort, valgte Lundebye å ta vare på kvadratiske stoffbiter som stammer fra hans skreddersydde skjorter. Det ble begynnelsen på kunstprosjektet som hun beskriver som «et kjærlighetsarbeid», som minnes broren og hans unike historie. På tøybitene begynte hun å brodere små gjenstander, som en tennisball, en skyggelue og en barnevogn; alle utgangspunkt for fortellinger om broren. Tekstilene er stilistiske og enkle. Et fint grep hun velger, er å vise baksiden til broderiene også, som en måte å vise at det alltid finnes en bakside, at virkeligheten vi viser alltid har flere sider. Og at kanskje til og med den rotete baksiden er vel så vakker som den stringente forsiden vi smykker oss med. 

Lundebye skriver vakkert og nært om broren sin. Hun trekker leseren inn i et univers de fleste ikke har erfaring med, nemlig å leve med en funksjonshemming. Måten hun gir rom til broren viser arbeidet og utholdenheten som kreves i hverdagen. Boken viser hvilken styrke og utholdenhet som kreves for å ferdes i en hverdag som ikke nødvendigvis er tilrettelagt for deg. 

I motsetning til Aas har Lundebye laget en kunstnerbok som er utgitt på eget forlag, en såkalt selvpublisert bok. Og i motsetning til Aas er det Lundebyes stemmer som trekker leseren gjennom boken. Super Special Normal er i motsetning til Ducks in a Row et enkeltstående prosjekt, og selv om det i størrelse er en fysisk mindre bok, så er innholdet massiv, og dekket av minner og refleksjoner omkring en av de næreste relasjonene kunstneren har hatt, og som derfor også har formet henne som menneske. 

“Weaving grief with embroiodery and episodic storytelling, this is a testament to the love and loss of my brother who defied yet never escaped the ableist gaze.” Anette Lundebye. 

Super Special Normal viser tekstile arbeider og tilhørende korte essays som forteller historien om kunstnerens lillebror, og er et sorgarbeide samtidig som det er en fortelling om søsken og om å leve med funksjonshemming. 

Humanistiske blikk 

Begge bøkene er glimrende eksempler på hvorfor kunstnerbøker gir oss lesere en opplevelse mer konvensjonelle fagbøker ikke får til. Det er en vekselvirkning mellom tekst og bilde, som er likestilt og som aktiverer «tolkningsmusklene» hos oss lesere. Kunstbøker rører ved oss på en måte som ikke er satt i system, det kan være umiddelbart eller langsomt.   

Et underliggende felles humanistisk blikk kan man kanskje spore hos Lundebye og Aas, nettopp hvordan teknologien former og setter premisser for hvordan vi lever, tenker og planlegger våre liv. Måten de har løst det på er diametralt forskjellig og viser spennet av muligheter som finnes. 

Kunstbøkene bidrar til en bredere kunsthistorie 

Å formidle kunst til en større offentlighet er en oppgave få mestrer. Hvordan unngå å forenkle, skrelle bort for mye slik at essensen i prosjektet uteblir, og samtidig unngå å miste oppmerksomheten til det brede publikum?  

Man kommer et godt stykke på vei med et solid prosjekt, og en sterk stemme. 

Så, hva er fremtiden til kunstbøkene?  

De må anerkjennes som tidsdokument på lik linje med andre kulturprodukt. Vi trenger nysgjerrige forlag som evner å sniffe ut kunstnerskap og prosjekter, vi trenger flere selvpubliserte kunstnerbøker om prosjekter som skal stå på egne bein, vi trenger gode honorarer til fagfolk som kan fordype seg i en kunstners prosjekt, og slik gi det en plass i det kontemporære.  

Kunstbøkene, i motsetning til tegneserier, grafiske romaner og fanziner, mangler stabile, synlige og etablerte diskursive plattformer der de skrives, debatteres, tenkes og formidles rundt.  

Fotobokfestival Oslo er en viktig aktør, men som likevel ikke er åpen nok til å formidle enn fotobaserte kunstnerpraksiser. Det samme gjelder kulturredaksjoner som heller ikke gir kunstbøkene nevneverdig plass. 

Slik situasjonen er nå, dominerer de store kunstmuseene hvilke kunstnerskap som får plass i kunsthistoriefortellingen. Og som vi vet, har disse utstillingsmaskinene begrenset tid og plass, og er i likhet med alle oss andre utstyrt med en rekke blindsoner.