Kunstnerportrett: Israa Mahameed.

Israa Mahameed ble tildelt Norske Kunstforeningers debutantpris på Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen 2024 for videoverket A Random 13 Minutes. Installasjonen skildrer en telefonsamtale mellom Mahammed i Kristiansand og moren i Nablus, Palestina og er en del av forskningsprosjektet Multimedia Art Diary: A Palestine Claim. Her utforsker Mahameed traumet det palestinske folket har lidd under gjennom et århundre med etnisk rensing, fordrivelse og undertrykkelse. 

Tekst: Anne Marit Lunde

«Årets debutantprisvinner overbeviste juryen med en videoinstallasjon som umiddelbart tar oss til et gjenkjennbart privat rom, samtidig som vi er direkte inne i et av de mest anspente og krigsherjede områdene i Palestina», heter det i juryens begrunnelse. 

Mahameed mener prisen er inspirerende. Ikke bare for henne selv, men også for de som stoler på henne og som har sagt at hun er deres stemme. Hun forteller om svaret fra moren, da hun ba om tillatelse til å ta opp telefonsamtalene mellom de to: «La verden lytte og se på våre lidelser», sa hun.  

– Med denne prisen føler jeg at palestinernes stemme blir hørt. Den gir meg styrke til å fortsette å skape kunst med et viktig budskap. Og den gir meg også en følelse av trygghet og mot til å ta steg mot fremtiden, for å vise frem mer av det som er essensielt for vår historie og vårt perspektiv. Prisen er ikke bare en hyllest til det spesifikke verket, men også en vakker belønning for år med dedikasjon, tårer, tretthet, søvnløse netter, utholdenhet og utvikling. forteller hun. 

Videoverket A Random 13 Minutes viser ingen bilder, men består av en svart skjerm med lydopptaket av telefonsamtalen mellom Mahameed og moren. Tonen er hverdagslig til tross for det dramatiske scenarioet og krigen som utspiller seg utenfor morens kjøkken i gamlebyen i Nablus. 

– Et viktig element i A Random 13 Minutes er at telefonsamtalen som verket baserer seg på, ble tatt opp omtrent ti måneder før de grusomme begivenhetene i kjølvannet av 7. oktober og dagen før nyttårsaften. Verket minner oss på den skarpe kontrasten mellom de som lever under konstant undertrykkelse og vold, og de som forbereder seg til nyttårsfeiring. Mens én del av verden gleder seg til fest og nye begynnelser, lever palestinerne med en daglig frykt for liv og sikkerhet. Nyttårsaften, som for mange er en tid for håp og forventning, blir for det palestinske folket bare enda en påminnelse om den urettferdigheten de møter. Verket fanger denne spenningen – mellom glede og sorg, feiring og overlevelse – og belyser hvordan det palestinske folket står midt i en virkelighet som verden ofte velger å overse, mener Mahameed. 

 Hvor kom ideen til verket ifra? 

– Dagene mine starter alltid med en telefonsamtale med foreldrene mine for å forsikre meg om at alt står bra til med dem. En morgen i oktober 2022 fikk jeg imidlertid ikke tak i mamma. Da jeg endelig fikk tak i henne etter fire dager og uttrykte min frustrasjon over at hun ikke hadde svart eller ringt, lo mamma sarkastisk og svarte: «Hvem har tid til å ta telefonen? Her var det blodbad, vi svømmer rett og slett i blod». Da forstod jeg at de hadde opplevd en blodig natt med intens skyting og bombing, og at de påfølgende dagene var fylt med sorg og frykt. 

Hun forteller om broren som forsvant under angrepene, men som dukket opp igjen etter å ha tilbrakt natten med å redde en skadet nabo. Om naboen som til slutt blødde i hjel, da soldater nektet ambulansen adgang til nabolaget, og om morens bestevenninne som mistet sønnen i angrepet. 

– Den telefonsamtalen, med alle dens øyeblikk, satte dype spor i meg. Mammas ro, kombinert med den sarkastiske latteren, gjorde meg rastløs. Jeg forsøkte å bearbeide dette gjennom skriving og tegning, men det føltes aldri tilstrekkelig, fordi traumeopplevelsen hun uttrykte var så mye større. Samtalen spilte seg av om og om igjen i hodet mitt, og jeg kunne ikke la den gå. Denne telefonsamtalen var ikke den eneste som satte dype spor i meg, men det var akkurat denne samtalen som fikk meg til å bestemme meg for å ta opp slike samtaler slik de er, og la dem tale for seg selv. 

Hvorfor unnlot du å ta i bruk bilder? 

– I dette verket valgte jeg å fjerne de visuelle elementene helt. Den svarte skjermen skal skape en forbindelse mellom det palestinske folket og resten av verden. Jeg ønsker at publikum skal være aktive deltakere, ikke bare passive betraktere. En passiv mottaker kan se på et verk og raskt glemme det, men som deltakere inviteres de til å engasjere seg på et dypere nivå. Lydopptaket, kombinert med den svarte skjermen, gir publikum rom til å plassere seg selv i et palestinsk hjem. Det åpner for at de kan hente frem bilder fra sin egen hukommelse – av sine egne mødre, hjem og kjøkken – og dermed relatere til historien jeg forteller. 

Mahameed mener verden allerede har sett utallige bilder og videoer som dokumenterer terroren det palestinske folket lever under. Hun ønsket å gi folk muligheten til å forestille seg at dette kunne være deres egen mor og hjem, og til å skape sine egne bilder i den nesten tomme, svarte skjermen. 

– Verdenssamfunnet får ofte servert en forvrengt fortelling om Palestina og palestinere. Jeg ønsker å skape rom for refleksjon og kritisk tenkning som kan bidra til å korrigere dette narrativet til en mer sannferdig fremstilling, forteller hun. 

Hvilke reaksjoner har du fått på verket? 

– Reaksjonene jeg har mottatt har vært sterke og gjennomgripende. Mange har uttrykt at verket etterlater dype spor i sjelen, spesielt med tanke på tidssammenhengen, som får folk til å reflektere over den langvarige terroren som har blitt ført mot det palestinske folket gjennom flere generasjoner. Flere har også bemerket de skarpe kontrastene i verket, og fremhevet urettferdigheten mellom de som lever under konstant undertrykkelse, og de som bor i trygge Norge. Noen palestinere har fortalt meg at de ikke klarte å se hele verket, fordi det vekket for sterke minner og følelser som flashback, forteller Mahameed. 

Hva er planene dine videre? Har du nye prosjekter på gang eller utstillingsplaner? 

– Forskningsprosjektet Multimedia Art Diary: A Palestine Claim var opprinnelig masteroppgaven min ved Universitetet i Agder, som ble levert og godkjent i desember 2023. I dette prosjektet tok jeg for meg det palestinske kollektive traumet, som jeg beskriver som flerdimensjonalt, og som består av flere lag: apartheid, etnisk rensing, okkupasjon, daglig vold og systematisk undertrykkelse. For å dykke ned i dette komplekse temaet begynte jeg med en grundig lesning av over seksti kilder, inkludert historiske dokumenter, studier, nyhetsartikler og intervjuer med palestinske vitner, intervjuer med tidligere israelske soldater og ikke minst litteratur som tematiserer traumer basert på Freuds psykoanalyse. Samtidig begynte jeg å registrere mine egne daglige observasjoner i en dagbok. 

Etter hvert som jeg fordypet meg i «traume-litteraturen», ble det tydelig for meg at ord alene ofte ikke strekker til for å uttrykke dyp traumatisering. Dette fikk meg til å utforske ulike måter å uttrykke meg på, noe som ledet til utviklingen av en multimedial dagbok. Dagboka inneholder tekster, tegninger, bilder, videoer, lydopptak og innhold fra sosiale medier, for å fange traumets kompleksitet. 

 
Selv om masteroppgaven nå er ferdig, føler jeg fortsatt et sterkt behov for å videreutvikle prosjektet. Den palestinske lidelsen er langt fra over, og det er mye mer å uttrykke og utforske. I juli reiste jeg til Palestina for å besøke mine foreldre. som var alvorlig syke. Vanligvis observerer jeg omgivelsene mine som kunstner og forfatter, men denne gangen merket jeg at jeg også hadde på meg forskerens briller. Jeg filmet, noterte og dokumenterte daglige observasjoner, som jeg håper å kombinere med det tidligere materialet for å utvikle det videre til nye prosjekter. Planen er å fortsette med dette arbeidet; både gjennom nye utstillinger og ved å omarbeide masteroppgaven til en bok eller en rekke akademiske artikler. 

OM MAHAMEED 
Israa Mahameed (f. 1986) er født i Nablus, Palestina og er kunstner og skribent. Mahameed har bodd i Kristiansand siden 2014 og har en mastergrad i kunstfag fra Universitetet i Agder.