Mitt møte med Lars Kristian Guldbrandsen

Lars Kristian Gulbrandsen (1931–2005) vokste opp i et solid hjem på Oslos vestkant. Sommerferiene tilbrakte familien på øya Hidra utenfor Flekkefjord. Etter å ha avsluttet sin kunstutdannelse bosatte Gulbrandsen seg i sitt barndoms paradis, i Rasvåg på Hidra, i 1968.   

Som tidens hippier vendte han ryggen til storbyen.

Tekst av Svein Thorud  

Gloarbu  

Kunstneren Lars Kristian Gulbrandsen var en modig mann. Hans billedkunst nådde raskt et abstrakt formspråk som provoserte publikum. Han fremstod som en avantgardekunstner. Gulbrandsen var en kristen sjel som levde ut sin tro på en utfordrende måte; mange ville vel si på et sjokkerende vis. Og bedre ble det ikke at han så på seg selv som kvinne; fra 1968 begynte han å pynte seg og utstaffere seg, etter hvert til det ekstreme. Som kvinne kalte han seg Tatjana. Allikevel giftet Lars Kristian Gulbrandsen seg i 1973, men ekteskapet ble kortvarig. Gulbrandsen kom etter hvert til å se på seg selv som et kunstverk. Hele hans fremtoning ble en manifestasjon på høyt nivå.  

Til våre forestillinger om maleren hører dertil hans bolig på Hidra som raskt ble en del av hans kunstneriske univers. Kunstneren så på det som en installasjon. Huset tegnet han selv, og kalte det Gloarbu. Det ble reist da han flyttet til øya. Bygget lå høyt i terrenget, på en fjellhylle med utsikt over Rasvåg havn med storhavet bak. Store vinduer i husets fasade slapp inn et vakkert kveldslys. Det ble etter hvert fylt til randen med hans egen kunst og mengder med tomme malerspann m.m.; stabler med bilder tok opp det meste av gulvpassen; her inne kom man også over de fineste designobjekter og nydelig kunsthåndverk, mengder med bøker fylte hyllene, og et flott musikkanlegg ga gjenklang i rommene. Gulbrandsen satte opp et stort, forseggjort skilt ved veien opp til huset hvor det stod MALEREN PÅ HIDRA. KUNSTNERHUS. Der tok han imot besøk mot betaling i den første tiden.   

Når vi vet at hans kunstneriske utfoldelse på øya Hidra og i Flekkefjord skjedde i et dypt religiøst og konservativt miljø for godt og vel et halvt århundre siden, forstår vi at hans handlinger og væremåte ikke bare var modige, noen ville vel snarere si dumdristige. I etterkant kan vi se at hans kunstneriske prosjekt var en stor belastning for ham. Det var Gulbrandsens standhaftighet og tro på egne evner som gjorde at han kom seg igjennom all motgang.  

Heldigvis forsonet menneskene rundt kunstneren seg med ham. Han hadde også slekt på Hidra som tok seg av ham så godt de kunne. Hans kunst ble etter hvert anerkjent og hans originale «opptreden» akseptert. Han ble som en maskot for folk på stedet. Når jeg spurte skoleelever i Flekkefjord om de kjente til noen verdenskjente kunstnere (som for eksempel Picasso), var svaret unisont: «Maleren på Hidra».  

Utstilling ved Sørlandets Kunstmuseum  
Jeg var den første direktøren for Sørlandets Kunstmuseum i institusjonens noe kaotiske oppstartsfase (1996–2000). Den gamle katedralskolen i Kristiansand ble i disse årene bygget om for å huse kunstmuseet. På denne tiden var det viktig å markere museet i hele landsdelen. Institusjonen profilerte seg med flotte utstillinger i regionen, fra Risør til Lista Fyr. I denne sammenheng oppstod utstillingen med Lars Kristian Gulbrandsen lokalisert til Risøbank i Mandal og i samarbeid med Mandal Kunstforening i 1999. Og det var i denne sammenhengen jeg møtte den eksentriske maleren fra Hidra for første gang. Gulbrandsen besøkte meg i Kristiansand sammen med sin gode venn, arkitekt Ivar Ole Iversen. Iversen stod sentralt i Flekkefjord Kunstforening. Han stilte med en flott sportsbil av engelsk merke og karakter. Gulbrandsen var et syn da han ålte seg ut av fartsvidunderet godt hjulpet av sin sjåfør, pyntet og sminket som han var. Men mest inntrykk på meg gjorde allikevel kunstnerens gode  

 humør og vidd. Det var en klok gjest som kom på besøk. Vi ble venner for livet.  

I den syvende himmel  
For Lars Kristian Gulbrandsen var utstillingsprosjektet ved Sørlandets Kunstmuseum en lenge etterlengtet anerkjennelse. For museet var den retrospektive mønstringen en anledning til å vise seg frem på en strålende måte. Museet holdt frem hvilken enestående kunstner som slik ble feiret. Vi må huske på at frem til åpningen av utstillingen hadde media så godt som utelukkende interessert seg for Gulbrandsens aparte utseende og fremtoning – godt hjulpet av kunstneren selv, må sies.  

På denne tiden var jeg stadig i Flekkefjord og i Gloarbu på Hidra. En sommer overnattet min mor og jeg i hotellet Skipperhuset på øya: Til hummermiddag ut på kvelden kom Lars Kristian Gulbrandsen og Ivar Ole Iversen; under måltidet fant vi ut at vi hadde det som «i den syvende himmel»! Dette ble tittelen på utstillingen og boken om kunstneren som ble publisert noen år senere.  

«Antatte» verk  
Mye av arbeidet med å sette opp utstillingen i Risøbank bestod i å velge ut kunstverk til den, hentet fra malerens overfylte hjem. Det var en akrobatisk og kinkig sak. Utvalget stod kunstneren for, supplert av Iversen og meg. Stort sett gikk «forhandlingene» greit; bildene ble plassert i tre bunker, en for «antatte» verk, en for arbeider vi ville komme tilbake til og en for refuserte verk. I etterkant hadde Iversen og jeg en ubegrunnet mistanke om at Gulbrandsen flyttet på bildene innen de tre bunkene når vi hadde forlatt huset! Resultatet var i alle fall at utstillingen ble aldeles storartet. Gulbrandsen var i sitt ess på åpningsdagen. Det kom så mange mennesker til utstillingen at begivenheten måtte markeres ute på gressplenene foran det som hadde vært Lord Salvesens landsted, Risøbank. Åpningen fant sted på overdådig vis i strålende solskinn. Utstillingen ble en stor suksess, ikke minst takket være den høye kvaliteten på bildene som ble vist i hele sin bredde.  

Formative år  
Lars Kristian Gulbrandsen gikk hele 11 år på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, fra 1949 til 1960. Undervisningen han fulgte var allsidig og ikke i første rekke rettet mot billedkunst. Gulbrandsen gikk på gullsmed- og emaljelinjen under Jacob Tostrup Prytz (1886–1962) og Alf Eriksen (1899–1991). Deretter gikk han på grafikklinjen under Chrix Dahl (1906–1994). Dette var formative år som preget den unge studenten. Det var også en tid for opprør: Gulbrandsen var tidlig ute med kunstinstallasjoner.   

Undervisningen han fikk, viste seg i Gulbrandsens sans for det dekorative og den faste oppbyggingen av kunstverket. Hans tidlige bilder har en konservativ side. En lyrisk nerve går igjen i hans arbeider. Hans kunstverk var utført på papir og kartong, bestemt av enkelte standardformater. Dette hadde nok sine økonomiske grunner, men bidro til å gi billedkunsten hans et konsistent preg. Kunsten er også preget av tegningen. Det dreier seg om vakre, fabulerende arbeider som tok form i de første årene kunstneren bodde på Hidra.   

Gulbrandsen laget også enkelte politiske bilder rundt 1970, ofte kombinert med kristne motiver. Men han beveget seg raskt mot det abstrakte, i hovedsak inspirert av naturen og landskapet på Hidra. En tidlig, storslått og homogen gruppe nonfigurative bilder er dominert av former som kan minne om slepne natursteiner. Kan tidens brukskunst (som sølvsmedkunsten) i stilen Scandinavian design ha inspirert ham?  

Selvutleverende kunstner  
Det er vanskelig å ikke nevne en slående parallell til Lars Kristian Gulbrandsen, det vil si den svensk-norske kunstneren Kjartan Slettemark (1932–2008). Som Gulbrandsen var Slettemark selvutleverende, men på en mer bevisst måte og med klare samtidige referanser. Det var noe annet, nesten troskyldig over Lars Kristian Gulbrandsens utvikling.  

I Sørlandets Kunstmuseum finnes det et nattlig bilde som Lars Kristian Gulbrandsen utførte med svart oljekritt på hvitt papir, av utsikten fra det nye huset sitt over Rasvåg havn. Svart/hvitt-tegningen er et mesterstykke på hele 58 x 71 cm (høyde x bredde). De hvite trehusene i havnen markeres med hvite firkanter under de dystre fjellsilhuettene over tettstedet. Det sparsomme lyset gjør seg for øvrig gjeldene fra himmelhvelvet og i refleksene i havnebassenget. Strømninger i naturen, i luften og i vannet viser til krefter av en guddommelig orden: Fra Gud selv ville Maleren på Hidra ha hvisket til oss.  

Den flotteste verksgruppen Lars Kristian Gulbrandsen utviklet utover på 1970- og inn i 1980-årene, var noen fabulerende bilder med organiske, flytende former. Abstrakte og fantasieggende bilder. De startet som tusjtegninger og tusjlaveringer, etter hvert beriket med kolorering med vannfarger og andre typer maling. Formfølelsen bak disse verkene ville man den gang ha karakterisert med uttrykket psykedelisk, kanskje var disse bildene inspirert av landskaper under vann som Gulbrandsen allerede som guttunge hadde stiftet kjennskap med i havnebassenget i Rasvåg.  

Disse bildene ble gradvis tettere og mer pastost malt. De kom til å utstråle en energi som ga dem en religiøs dimensjon; et par har da også tittelen «Den Hellige Ånd».  

Galleri Gulbrandsen i Flekkefjord  
Jeg var i Flekkefjord helgen 3/3–5/3 2023 og opplevde Galleri Gulbrandsen og all entusiasmen rundt det. Det er svært gledelig at Flekkefjord nå feirer sin flotte og spennende kunstner. Jeg tenker at med Galleri Gulbrandsen kan trådene nå trekkes tilbake til milepelen «I den syvende himmel» i Risøbank 1999, som på sikt kan ha inspirerte til det. Galleri Gulbrandsen åpnet den 19. november 2021 i det ærverdige bygget Kirkegaten 56. Huset er fra første halvdel av 1800-tallet, og det er fredet. Det har rommet mange funksjoner, som bank, rådhus og bibliotek. Galleriet deler hus med Flekkefjord Kunstforening som bruker første etasje, mens annen etasje er viet Lars Kristian Gulbrandsen. Galleri Gulbrandsen består i hovedsak av to store, høyloftede saler. I den ene salen presenteres Lars Kristian Gulbrandsens liv i flere montre. I de andre rommene i annen etasje vises kunsten hans.   

I etterkant av min korte befaring har jeg kommet til at denne delen viet kunsten ikke fungerer som den skal: All den stund Gulbrandsens kunst utbasuneres som galleriets fundament av initiativtakerne til det, er det merkelig hvor anemisk denne presentasjonen er.   

Den beste måten å presentere Lars Kristian Gulbrandsen sin kunst på er etter min mening på kronologisk vis. For å få plass til alle verkene som bør være med, vil jeg mene at det må settes opp en langsgående skillevegg midt i hovedrommet? Jeg vil tro bildene kan monteres tett og i tråd med Gulbrandsens karakter. Av sikkerhetsmessige grunner bør hele bygget ha alarm, bildene rammes inn og sikres godt.   

Nyvinningen Galleri Gulbrandsen er en begivenhet. Det er med dette skapt en attraksjon i landsdelen til glede for mange. Kunne det ikke ha vært en god ide å etablere en Lars Kristian Gulbrandsen-festival med utgangspunkt i galleriet, hvor hele huset tas i bruk?