Nært og personlig – Innblikk i kvenske kunnskapsprosesser

Åsne Kummeneje Mellem (f. 1995) utforsker i kunsten forbindelseslinjer mellom det som var og det som kommer, og tar oss inn i en verden med kvenske og nordnorske kunnskapsprosesser. 

Kunstnerskapet hennes tar oss rett inn i kjernen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som ble avlevert til Stortinget 1. juni 2023, der satsning på tiltak som fremmer kunnskap og formidling, og kultur, løftes frem som forsonendei. Arbeidet med å skulle forsones, der majoritetsbefolkningen tar inn over seg at fornorskingspolitikken har hatt svært negative konsekvenser for minoritetene som ble berørt, er et langt lerret å bleke. Mellems tilnærming i kunsten er en måte å samle sammen de linjene som ble brutt, og skulle hanskes med følelsen av «å ha kommet for sent til festen»ii. 

Av Gyrid Øyen

Et kvensk mangfold 

Mellem har i løpet av kort tid rukket å forme sin egen vei som kvensk kunstner. Hun har allerede avholdt en rekke utstillinger, er kjøpt inn til samlinger, deltar i formidlingsaktiviteter, har utgitt flere publikasjoner og engasjerer seg i organisasjonslivet. Hun mottar tilskudd og stipend som muliggjør tid til kunstnerisk utforskning. For tid trengs det når man skal samle sammen bitene av en kultur som har fått hard medfart i fornorskingsprosessene. 

I 2019 var Mellem invitert til Vadsø museum – Ruija kvenmuseum for å vise avgangsutstillingen sin Kven er kven? under den første utgaven av Kväänifestivaali/Kvenfestivalen, en festival med mål om å «synliggjøre en kulturarv som er i ferd med å bli glemt»iii. Det var hennes første soloutstilling, et startskudd når vi nå tar et retrospektivt blikk på hennes korte, men innholdsrike kunstnerskap. Utstillingen Kven er kven? bestod av ti analoge fargeportretter av personer med kvensk tilhørighet. 

I frustrasjon over kun å finne et forhistorisk bildemateriale av kvener, som oftest i svart-hvitt, satte hun i gang med å utforske hva det kvenske var for folk i dag. Med kunsten kunne hun lage det hun under åpningen kalte for et «rom der folk kunne fortelle og vise frem hva de selv forbinder med kulturen sin».  

Ønsket om å formidle kvensk kultur hadde blitt sterkere og sterkere i utdanningsløpet på Kunsthøgskolen i Ušluiv/Oslo, der Mellem hadde møtt motstand mot å bruke sin egen bakgrunn inn i kunsten. Hun ble møtt med argumenter om at det kvenske var for musealt og dermed noe som hørte fortiden til, og ble frarådet å velge tematikken fordi det ikke kunne bli til samtidskunst. Om det er noe som hører fortiden til, så er det å bli møtt med slike fordommer til det kvenske i en utdanningsinstitusjon. Det bekrefter behovet for økt kunnskap og synlighet i storsamfunnet om kvenene, forhold som kvener har påpekt i en årrekke, og som Sannhets- og forsoningskommisjonen har skrevet om i rapporten.  

Heldigvis valgte Mellem å følge magefølelsen, og dro rundt, dokumenterte og samtalte om det kvenske. I møte med andre kvener fikk hun selv oppleve mangfoldet av hva det vil si å være kvensk. Plutselig befant hun seg midt i «den kvenske våren», et begrep som er mye brukt for å beskrive den positive fremveksten av kvenske institusjoner, initiativ og aktiviteter de seneste årene. 

Det politiske bakteppet  

Det kunstneriske uttrykket til Mellem kan ikke forstås løsrevet fra en kvensk kontekst. Som kven, kunstner og aktivist er skillelinjene uskarpe mellom når hun er hva. Det er nettopp denne sammenflettingen som gjør kunsten hennes så aktuell.  

Når vi avtaler å møtes for å snakke om hennes kunstnerskap, blir jeg invitert inn i studioet. I et lite rom på Kysten fylkeskultursenter i Tromssa/Tromsø finnes en verden som lukter en blanding av tørkete bjørkelegger, lanolin og krydderkake. Innimellom en flatvev med never i arbeid, en arbeidspult og en hylle fylt til randen med ymse naturmaterialer som brukes til utforskning, testing, eksperimentering og forsøk, er arbeidsstolen hennes. På pulten ligger rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen. En blekke på over 750 sider som tegner opp konturene av den fornorskningspolitikken og den urett som har vært begått mot blant annet kvener. Med kvenske, skogfinske og samiske røtter er rapportens innhold nært og personlig for Mellem. 

Kvener/norskfinner er en av Norges fem nasjonale minoriteter, som i 1998 ble anerkjent av den norske stat gjennom Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dette er et juridisk bindende avtaleverk som skal sikre minoritetene en likeverdig posisjon i samfunnet. Et sentralt bakteppe for å forstå hvorfor det er behov for å sikre nasjonale minoriteter egne rettigheter, er en mørk forhistorie der staten gjennom en periode på mer enn 100 år har vært en aktiv og utøvende part i arbeidet med å fornorske og assimilere minoritetenes kulturelle, språklige og religiøse særpreg.  

Fornorskingspolitikken har gjort sitt for å bidra til at etterkommere av personer med minoritetstilknytning ikke nødvendigvis behersker språk og kulturelle praksiser, eller har kjennskap til dette. Videre har nedvurderingen av minoritetskulturene ført til en kunnskapsløshet i befolkningen. Minoritetene har i liten grad tilgang til arenaer der uttrykkene er synlige, og de politiske ambisjonene på minoritetsfeltet for å tilrettelegge for de rettighetene minoritetene har, er preget av det rapporten kaller et implementeringsgap – manglende gjennomføring av vedtatt politikkv.   

Det står med andre ord ikke så godt til med minoritetenes reelle muligheter til å bli en likeverdig part i det norske storsamfunnet, og kunst- og kulturfeltet er i grunnen ikke et unntak. Heldigvis finnes initiativ fra både enkeltpersoner og institusjoner som anser minoriteten som en del av sitt ansvar. Et initiativ var samtidskunstutstillingen Kven Connection i 2017, der blant annet museet og kunstforeningen i Vadsø ønsket å gjøre noe med fravær av kvensk samtidskunst og kvenske kunstnerevi. Utstillingen har vært et viktig utgangspunkt for den pågående samtalen rundt kvensk kunst, kunstnere og kuratering. Mellem deltok ikke i 2017, men var derimot involvert i etableringen av Kväänitaitheiliijat/Kvensk kunstnerforbund sammen med kunstnerne Maija Liisa Björklund og Liv Bangsund, som også var de tre første utstillerne på Kväänibiennaali/Kvenbiennalen i 2021vii. 

Om å gå inn i det kvenske 

Som kunstner har Mellem en allsidig bakgrunn, hun har gått på fotokunstskole, er utdannet grafiker og har en mastergrad i kunst. De ulike retningene tas i bruk i den kunstneriske utforskningen, der foto aktivt brukes som et medium for å dokumentere kunstproduksjonen og for å illustrere egenproduserte publikasjoner.  

Hun er en av få kvenske kunstnere, og en stemme i det kvenske miljøet, som har satt ord på hvordan det er å samle biter av en kultur og et folk som er beskrevet som «taust» og «døende»viii. For henne er kunsten en mulighet til å skape den pulsen hun selv har savnet i sin oppvekst.  

Det kvenske er på ingen måte ukjent for Åsne Kummeneje Mellem. Hennes bestemor Reidun og tante Kristin er kjente skikkelser i det kvenske miljøet og sterke bidragsytere i å synliggjøre kvensk kultur, tradisjoner, språk og musikk. Samtidig er det ingen selvfølge at Mellem har «gått inn i det kvenske», som hun kaller det. Dette fordi feltet lenge har vært dominert av en hard polariseringsdebatt som gjør det trangt for nykommere i feltet. Kunstnerskapet hennes kan oppsummeres som et grep for å skape dette rommet «og vise at det er plass til mer». Videre handler det også om hvordan man kan ta plass i det som er «taust» og «døende», når en selv verken kjenner til språk eller kulturelle uttrykk.  

Fotografiet var hennes inngang til å utforske det kvenske, da det ble et kraftfullt verktøy i avgangsarbeidet tilbake i 2019. I møter med andres uvitenhet og nysgjerrighet på hva som egentlig er så spesielt med denne minoriteten, gjøres hun til en representant for det kvenske som blir svar skyldig. For hva betyr det egentlig å være kvensk, hvem er de, hvordan skiller de seg fra oss andre? Gjennom samtaler med folk som identifiserer seg som kvensk, kom hun tettere på mangfoldet av hva som er kvensk.  

Nå er hun dypt engasjert i käsityö, kvensk håndarbeid. Begrepet knytter sammen praktisk arbeid i form av håndverk og kunsthåndverk med kultur, overføring av kunnskap mellom generasjoner og landskapspraksiser. Käsityö sammenlignes gjerne med samisk duodji, og Mellem har selv uttrykt at «uten kontekst er det vanskelig å skille kvensk håndverk – käsityö – fra norsk håndverk eller samisk duodji»ix. For henne er käsityö mer enn tradisjonelle håndverksteknikker, det handler i dag om å uttrykke en tilhørighet. Savnet etter å kunne signalisere at man har kvensk tilhørighet er stor i det kvenske miljøet, og sier noe om behovet minoriteten har for å bli sett og anerkjent. 

Utydeligheten rundt hva som er kvensk eller hvordan noe gjøres kvensk, åpnet en ny dør i hennes kunstnerskap, der utforskning og testing av tradisjonelt håndverk og materialer er gjennomgående faktorer. «Det startet med et lass bjørkenever som jeg fikk tilgang på. Never var materialer som kvenene hadde holdt på med, og som jeg gikk i gang med å bearbeide», forteller hun. Videre sier hun at hun «vil jobbe med naturmaterialer, utforske gamle teknikker og utforske hvor langt man kan drøye naturmaterialene».  

Samtidig har hun ikke forlatt foto. Vekslingen mellom foto og käsityö handler om å bytte mellom kunstneriske formater, kunnskapsprosesser og materialitet. Foto brukes også til å dokumentere den kunstneriske prosessen, og Mellem bidrar på denne måten med å tilgjengeliggjøre kunnskapen som hun har sanket underveis i arbeidet. Dette er kunnskap som hun selv har savnet, og som ikke finnes tilgjengelig i et arkiv. Ved å spørre seg frem blant folk, om materialer, om teknikker og om praksiser, har hun fått tilgang på immaterielle fortellinger som binder den kvenske kulturen til steder, landskap og ressurser. Gjennom hennes kunstnerskap blir dette omgjort til et fysisk arkiv. Kunnskapen deles med andre, delvis for å unngå mystikk rundt eget arbeid, men også for å legge til rette for at et større fellesskap kan ta del i prosessen.  

Kunst som en formidlingsplattform og forsoning 

En rød tråd gjennom hennes kunstnerskap er engasjementet for å synliggjøre hva det kvenske er: «Jeg har noe å formidle. Det er et godt utgangspunkt for betrakteren, men også for å skape rom for tolkning og samtaler uten at jeg presser meg på noen. Det er viktig for meg å unngå å skape skiller mellom et vi og dem, jeg vil at samtidskunsten skal være et trygt rom for meg og for de som møter kunsten min.» 

På spørsmål om hvordan den kunstneriske prosessen utfolder seg forklarer Mellem at hun må produsere noe for å for å starte en samtale. Det er først når verkene inngår i en kunstnerisk sfære, at det åpner en dør der samtaler om verket kan ta form. «Hvis jeg stiller ut en nevermatte, så er det andre som kommer og ser den stilt ut og som så starter en dialog rundt den. Og på den måten samler jeg flere og flere historier som blir en del av mitt kunstnerskap». 

Men det koster å by på seg selv og sin tilhørighet for offentligheten. Hun har kommentert sin egen innsats med spørsmålet «Hvorfor gidder man, når det er så mye lettere å la være?»x. Ansvaret som hviler på dagens generasjoner av kvener er tungt, for om denne generasjonen ikke bidrar til å gjenreise den kvenske kulturarven og videreutvikle kvenske uttrykk, så er det kanskje for sent. 

Nasjonale minoritetsgrupper som kvener/norskfinner er en del av vår kulturelle rikdom, men som Mellem understreker, gjenstår det et stort stykke arbeid for «at storsamfunnet skal se verdien i minoriteter». Kunsten hennes kan være et ledd i å synliggjøre en del av det hun kaller for «Norges nyanserte historie, der det kvenske er en del av den norske historien».  

Mellem tar i aller høyeste grad ansvar, og velger å ta i bruk innestemme i dette arbeidet. Hennes kunstneriske uttrykk beskrives som «stille»xi, noe hun nikker gjenkjennende til: «Jeg velger å stille ut myke og vare ting, detaljerte, skjøre ting. Jeg tror det gjør at meningen kan komme frem på et mer forsonende nivå. Jeg kan ikke begynne å rope, da orker ikke folk å høre på meg.»  

I tillegg til å bruke innestemme, gir hun verkene kvenske titler og aktiverer språket hun ikke har fått overlevert. Hun forklarer at det er «en lett måte å ‘kvenifisere’ et kunstverk på. Språk er en ryggmarg i en kultur, og ved å koble på språket kan man dryppe kvensk til folk, og også involvere samarbeidspartnere til å ta aktive grep».  

Forsoning er på trappene, men dette kan ikke være et individuelt ansvar som legges på aktører som Mellem. En utfordring for personer som arbeider med å styrke kvensk kultur og kunst, er mangel på tid og ressurser. Det gir liten forutsigbarhet for feltet. Hanne Hammer Stien, professor i kunsthistorie ved Kunstakademiet i Tromsø, som har skrevet om etableringen av Kväänitaitheiliijat /Kvensk kunstnerforbund og Kväänibiennaali, er tydelig når hun anbefaler gode nok rammevilkår i form av politiske føringer og økonomiske bevilgninger som forutsetning for at initiativene overleverxii. Musiker og komponist (og tante) Kristin Mellem har også uttrykt en bekymring for manglende satsning på kunst- og kultur, og har uttalt at det kvenske «ikke kan overleve på festtaler og begeistring»xiii. 

Tiden er moden for at kunst og kulturinstitusjoner bør kjenne sin besøkelsestid og komme på banen. Dette temanummeret er en viktig begynnelse, og vil forhåpentligvis bidra til at kunstnerne tilknyttet de nasjonale minoritetene ikke bare synliggjøres, men at også kunstnere som står på dørterskelen til å utforske sin egen identitet, tør å ta steget ut i offentligheten.  

Håpet må være at det er interesse blant institusjoner som galleri, foreninger og museer for å bidra i forsoningsarbeidet ved å engasjere kunstnerne til visning, prosjekter og en langsiktig samtale om kunsten og kunstnernes vilkår.  

Dette kan være et viktig steg på veien mot sovinto – forsoning.