Nye stemmer i Oslo kunstforening

Elisabeth Byre ønsker å fornye Oslo kunstforening, uten å miste hold på institusjonens identitet som Norges eldste kunstinstitusjon. Med den nye satsningen New Voices skal nye stemmer få slippe til. Kunst Pluss snakker med kunstnerisk og daglig leder Elisabeth Byre og de første inviterte kuratorene i satsningen, duoen Koffi & Højgaard.  

Tekst av Tiril Flom  

Jeg møter Elisabeth Byre, kunstnerisk og daglig leder for Oslo Kunstforening, i den historiske Rådmannsgården i Kvadraturen. Det er nylig opprettet et rom viet til kunstforeningens arkiv og lesestoff som akkompagnerer utstillingene – en av endringene Byre har gjort i institusjonen siden hun i 2022 tok over etter Marianne Hultmans 15 år lange løp. Som en fornyelse av institusjonens profil har det også blitt utarbeidet en ny nettside og en ny logo som tar tilbake navnet Oslo Kunstforening, etablert 1836. 

– For meg er det naturlig å tenke rundt hva institusjonen skal være, og å prøve å forstå hvem vi er og hvor vi er i et større landskap. Hva betyr det i dag å være Oslos egen kunstforening? spør Byre. 

På bordet mellom oss er det en rekke publikasjoner av Melanie Kitti, og på et displaybord i hjørnet er en kunstnerbok av Eline Waage Mikalsen brettet ut til sin fulle arkitektoniske form. Rommets innhold endrer seg med hver utstilling, og denne gangen er det i anledning utstillingen der andre hadde tråkket var det avtrykk i oss med nettopp Mikalsen og Kitti, kuratert av Koffi & Højgaard. Kuratorduoen består av dansk-ivorianske Pauline Koffi Vandet (f. 1994) og dansk-norske Ida Højgaard (f. 1991), som har jobbet sammen siden 2023. 

Utstillingen er den første i en ny satsning med navn New Voices i Oslo Kunstforening, der eksterne kuratorer inviteres inn til å utvikle og lage et prosjekt spesielt for institusjonen. Byre forteller at idéen vokste ut av et ønske om å markere Oslos 400-års markering av bybrannen i 1624, med tanke på institusjonens historiske identitet og beliggenhet.   

– Jeg er opptatt av denne balansen mellom det å ivareta en historikk og vise den tyngden som vi faktisk har som Norges eldste institusjon, men samtidig ikke bli støvete. Det er viktig med fornyelse. Det er også viktig å invitere inn yngre generasjoner, høre hva de har å si og hvordan de sier det. De snakker kanskje annerledes enn man gjør i det etablerte kunstfeltet, 

 og det er forfriskende. 

«De vanskelige samtalene» 
Til denne utstillingen har kuratorene invitert inn to kunstnere som på ulike måter arbeider med personlige og kollektive minner, kulturarv og tilhørighet. I sine installasjoner bearbeider Waage Mikalsen arvede håndverksteknikker, men også arvede erfaringer knyttet til oppveksten mellom samisk og norsk kultur. Kittis skulpturelle arbeider tar form av en serie gipsformer dekorert med freskomalerier som viser delvis abstraherte dyremotiver. Hver av disse formene er plassert på sokler med varierende høyde, og sammen skaper de et slags anti-monumentalt landskap som bryter med den tradisjonelle fremstillingen av mektige menn på sokler eller storslagne fresker som Michelangelos sixtinske kapell.  

 – Jeg kommer jo fra 90-talls-ironi-generasjonen hvor distanse eller avstand til et alvor var fremtredende. Men jeg synes det er fint at de helt ærlig snakker om at de ønsker å gå inn i de vanskelige samtalene. Det er modig, sier hun.  

– Hvordan tenker du at de har gjort det med denne utstillingen?    

– Jeg synes de har gjort det på en bra måte. De har tatt utgangspunkt i to kunstnere som begge har minoritetserfaringer. Det kommer kanskje tydeligst fram i verkene til Elina Waage Mikalsen, hvor hun bruker konkrete historier både på et personlig plan og også et mer kollektivt plan, med referanse til fornorskningsprosessene og undertrykkingen av det samiske i den norske samfunnsstrukturen. 

– Og Kitti? 

– Melanie Kitti kommer fra maleri, og hun jobber som poet og forfatter. Hun bruker freskoen som en klassisk kunsthistorisk referanse, eller et «uruttrykk», som kan knyttes helt tilbake til oldtiden. Men hun tar det ned fra veggen og flytter det inn i rommet. Hvis man ser nærmere på hva det er hun gir plass til, så er det jo en snegle eller bakbena på en hest eller en fisk eller deler av en kropp. Det er en implisitt kritikk av hvem det er som opp gjennom historien har fått plass på en sokkel eller som har blitt opphøyd til å være noe som vi andre skal stå og se opp til, bokstavelig talt. Det kan også sees i lyset av bystedebatten som har vært veldig fremtredende i Danmark. 

– Kan du dele noen refleksjoner om kurateringen til Koffi og Højgaard?    

– Kuratering handler mye om praktiske forhold, og det å få den institusjonelle erfaringen er veldig viktig. Det å være hands on og jobbe med en institusjon, å sy noe sammen. Her har de prøvd seg frem og sett at noen steder oppstår det en dialog, andre steder gjør det det ikke. Det er jo den balansen man ikke helt kan planlegge på forhånd. Det kan også være litt krevende å ha gjester, men jeg føler at vi som institusjon blir levende når vi har folk i huset. 

Åpent format 

Det er imidlertid ingen konkrete planer for neste utstilling ennå. På spørsmål om hvordan satsningen skal utvikle seg videre, svarer Byre at det ikke er noe hun ønsker å låse.  

– Vi har ingen satte planer, det er det vi holder på med å tenke ut nå. Jeg tenker at det kanskje vil være naturlig å gjøre neste utstilling i 2026, når vi fyller 190 år. Altså å koble det på jubileet. Det må ikke nødvendigvis bli en tradisjonell utstilling som står i 6–8 uker. Det må heller ikke være for de helt unge. Det må ikke engang være kuratorer som inviteres inn, men noen som kommer med nye måter å tenke utstillingsrom og format på. Det kan jo handle om at andre typer stemmer kommer inn, sier hun og utdyper,  

– Nesten alle institusjoner på vårt nivå og enda mindre sliter med en skjør økonomi, som gjør det vanskelig å planlegge noe langsiktig. Derfor er det også vanskelig å si helt definitivt hva vi skal gjøre og når. Vi er helt avhengig av at kunstnere og kuratorer også får inn midler, fordi vi har ikke en stor pott. Det er realitetene vi jobber etter. 

Aktivisme og vennskap som utgangspunkt 

I en e-post forteller Koffi & Højgaard de at de møttes sommeren 2020 i København, på en samling for kuratorer og kunsthistorikere i kjølvannet av drapet på George Floyd i USA, som rystet verden. Med de globale protestene og nedrivningen av skulpturer og statuer i offentlige rom under Black Lives Matter-bevegelsen som bakteppe, diskuterte de oppmøtte ulike strategier for å «synliggjøre og destabilisere verdiene som disse skulpturene representerer». Samlingen resulterte i etableringen av Kunsthistorisk Aktion. De to kuratorene forteller at selv om de ikke rakk å gjennomføre noen aksjoner, førte arbeidet dem sammen med mange gode bekjentskaper, kollegaer, og et fellesskap.  

– Det å starte dette arbeidet gjorde oss også bevisste på kompleksiteten i disse sakene, og dette er problemstillinger vi fortsatt jobber med i dag gjennom vår praksis. I tillegg gikk det opp for oss at vi delte en personlig erfaring, da vi begge hadde mistet våre mødre med et års mellomrom noen år tidligere. De første gangene vi tok initiativ til å møtes, var det faktisk bare sorg vi snakket om, ikke jobb. 

Disse erfaringene mobiliserte Koffi og Højgaard til å grunnlegge sin duopraksis i 2023, med mål om å legge til rette for «vanskelige, konfliktfylte og sårbare samtaler.» Da invitasjonen til Oslo kunstforening kom med bestillingen om å knytte prosjektet til byjubileet, dro de to ut på atelierbesøk. 

– Vi oppdaget ganske raskt at både Melanie Kitti og Elina Waage Mikalsen arbeidet med tematikker som overlappet hverandre. Selv om de har ulike kunstneriske praksiser, syntes vi det ville være interessant å sette dem sammen i en utstilling der de kunne gå i dialog – både konseptuelt, materielt og romlig. Om vi har lykkes med dette eller ikke, har det selvfølgelig vært delte meninger om.  

Utstillingen resulterte blant annet i to anmeldelser, der den andre også delvis kritiserte den første. I sin anmeldelse i Kunstavisen skriver Andreas Breivik at kunstnerne deler en sensibilitet rundt spørsmål om «minoritetsstress og hvorvidt foreldregenerasjonens skader og traumer forplanter seg til neste generasjon», men at å koke ned Waage Mikalsens arbeider til å kun tilhøre samisk tradisjon, vil være feil. Kritikeren fikk deretter selv kritikk av Carina Elisabeth Beddari i Morgenbladet for å skape et skille mellom «samisk kunst» og «kunst».  

Koffi & Højgaard sier det har vært interessant og positivt å se at utstillingen bidrar til debatten om kunstkritikk generelt – hvem som får definere hva kunst er, og hvordan den kategoriseres.  

 – Enda gøyere er det når også kunstkritikken responderer på hverandres skriverier og går i dialog med hverandre. En kurators drøm. Vi synes det er viktig og meningsfullt å skape en plattform for flerstemmighet, og det at vi ser flere ulike tolkninger av verkene – noe som kommer til uttrykk i anmeldelsene – anser vi som svært verdifullt, sier de.  

– Hvordan var det å komme inn i Oslo kunstforening under denne satsningen New Voices? Er det en verdi i det å invitere inn eksterne kuratorer versus å ansette mer mangfoldig – dersom nye stemmer er det man ønsker seg i institusjonen?   

– Det er et virkelig godt spørsmål. Vi følte oss veldig beæret over å bli invitert inn i en slik satsing. Eksterne kuratorer kommer med et utenforstående blikk som kan fungere som et friskt pust og utfordre institusjonen på måter som en fast ansatt kanskje ikke kan. Det kan også bidra til å synliggjøre institusjonens verdier og arbeidsvilkår på nye måter, tiltrekke nye publikumsgrupper og annet innhold. Samtidig mener vi også at det er nødvendig at institusjoner ansetter mangfoldig for å sikre en kontinuerlig kuratorisk utvikling. Det bør derfor ikke være et valg mellom å ansette mangfoldig eller å invitere eksterne kuratorer – begge tilnærminger har sin verdi, og det ene bør ikke være på bekostning av det andre.