Tekstilkunst mellom generasjoner

En større vandreutstilling med arbeider av fem kunstnere fra to forskjellige generasjoner vises i fire midtnorske kunstforeninger fra november. Arbeidet med utstillingen viser hvordan kunsthåndverk og billedkunst krysser hverandre, og hvordan tekstilkunst på flere måter ligger tett på livet.  

Tekst: Gustav Svihus Borgersen

Den 9. november åpnet gruppeutstillingen Fiber og tråd – dialog mellom generasjoner i Levanger Kunstforening. Når utstillingen har siste visningsdag i Orkdal kunstforening den 11. mai 2025, har den vært vist i fire midtnorske kunstforeninger. Det som begynte som en samtale mellom kunsthåndverker Kamme Greiff og prosjektleder Guri Martine Leangen for noen år siden, utviklet seg etter hvert til å bli en utstilling der to generasjoner kunstnere vises sammen – med tekstilkunsten som en rød tråd. 

I prosjektbeskrivelsen vektlegges det hvordan tekstilkunsten har gjennomgått en transformasjon. Gjennom pionerer som Hannah Ryggen fremstår tekstilkunsten her til lands som et selvstendig kunstuttrykk. Under høymodernismen på 1970-tallet omfatter tekstilkunst skulptur og installasjon. Her blir også skillet mellom kunsthåndverk og billedkunst mer uklart. «I dag er valg av teknikk og materiale i kunstneriske uttrykk mer et bevisst valg av virkemiddel enn et uttrykk for å ville tilhøre den ene eller andre tradisjonen», heter det i prosjektbeskrivelsen. Å ville formilde noe større enn enkeltkunstnerskap utviklet seg allerede fra starten av. 

«Det var Kamme som fikk ideen om at noen andre fra hennes generasjon pluss noen yngre kunne vises sammen», forteller Leangen. «I samråd med Fylkeskunstforeningen ble utstillingen utvidet, og Greiff supplerte med kollega i kunstnergruppen Arakne, Randi Heitmann Hjorth (f. 1948), som tilskudd fra en eldre generasjon, og Monika Mørck (f. 1984), Astrid Ljungberg (f. 1990) og Ida Immonen (f. 1992) ble invitert inn.» 

Fiber og tråd viser billedkunst i tekstile materialer. Her stopper imidlertid likhetene. I åpningsetappen i Levanger kunstforenings black box – driftet av virksomheten LevArt – viser Ljungberg et omfattende installasjonsverk med tittelen «Sov du lille videung» av tovet ull og strikket ryegarn. Greiff viser fem vegghengte tekstilverk i samme rom som der Monika Mørck viser deler av et større modulbaserte verk, vist i Kunstnerforbundet tidligere i år. Utstillingens yngste kunstner, Ida Immonen, viser 13 mindre verk, og fire verk av Randi Heitmann Hjorth skal stilles ut. 

Hjorth stilles ut til tross for svært alvorlige omstendigheter. Hun døde den 15. september, etter mindre enn ett års tids sykdom. Arbeidet med vandreutstillingen viser en kunstner som var engasjert til det siste. Prosjektleder Leangen forteller at hun senest var i telefonkontakt med kunstneren den 13. august, rett før hun skulle flyttes over på palliativ avdeling. Leangen forteller om en kunstner som var bevisst på verksutvalg og engasjert i hvordan de skulle monteres og hvem som skulle hjelpe til. 

«Randi holdt på så lenge hun kunne. Hun ville lage enda mer nytt til utstillingen, som hun ikke rakk», forteller Leangen. De fire verkene som blir med på vandreutstillingen, er nye verk som var i kunstnerens atelier da prosjektlederen snakket med henne siste gang. «Alle er av nyere dato, og det viser kanskje hvor viktig veveaktiviteten var for henne». I tilfelle hun ikke klarte å være med på selve ferdigstillelsen, hadde hun fått de erfarne kunstnerne Edith Lundebrekke, Beret Aksnes og Anne Kvam til å hjelpe til med monteringen. 

Utstillingen viser et spenn av materialer og tilnærminger til tekstilkunst. Mørcks verk Minner fra fjellet er en serie bestående av flere vedsekker i plast som er sprettet opp, brettet ut og brodert på med røsslyngfarget ulltråd. «Broderiet er laget innenfor rammen av et regelsett der jeg i samarbeid med min assistent Sofie Clausager utforsket variasjoner av mønster», forteller Mørck. «Innenfor den gitte rammen av hvordan en teller tråder når en syr, var det fritt spillerom, og til sammen laget vi sju broderte flater, hvor hver og en reflekterer hånden, og de spontane og direkte valgene til den av oss som broderte», forteller hun. 

At begreper som billedkunst og kunsthåndverk overlapper hverandre på flere måter, kommer til syne i Monika Mørcks praksis. Hun er både utstillende kunstner på landsdelsutstillingen «Trøndelagsutstillingen 2024» og Årsutstillingen for Norske Kunsthåndverkere, som denne høsten vises på Kjøpmannsgata Ung Kunst (K-U-K), som en samproduksjon med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM). «Det er så mange aspekter ved tekstilkunst», sier Mørck, som omtaler seg som en skikkelig tekstilnerd. «Det involverer kultur og arv, vokabularet i tekstil er så rikt, og man får mye hjelp i dette. Tekstiler følger oss hele livet, og en får en historisk bevissthet av å jobbe med det, som om tekstiler har et slags iboende meningsinnhold. Det ligger tett på liv.» 

Ida Immonen mener å se at kunsthåndverk som begrep nå er noe som mer opprettholdes av institusjonene enn av kunstnerne selv. «De fleste av oss jobber jo på tvers av kategorier.» Immonen har selv bachelor i billedkunst, master i medium og materialbasert kunst, og hun er medlem i Norske tekstilkunstnere (NTK), som er en av grunnorganisasjonene i Norske Billedkunstnere (NBK). Den økonomiske støtten har hun fått både fra Norske kunsthåndverkere (NK) og NBK. «Selv identifiserer jeg meg mest som tekstilkunstner, siden det er det materielle mediet jeg hovedsakelig jobber med, og jeg refererer også tekstilens historie og tradisjoner i mine arbeider. Men samtidig synes jeg at jeg er billedkunstner og kunsthåndverker. Jeg synes ingen av disse utelukker hverandre. Jeg tenker at det egentlig er en frihet man har nettopp som tekstilkunstner, å kunne passe inn i mange kategorier. Mine eldre kollegaer har banet vei, slik at jeg kan flyte fritt og blir akseptert også som billedkunstner, når jeg jobber med tekstil og tradisjonelle håndverksteknikker.» 

Respekten for eldre kunstnere som har banet vei for yngre generasjoner, kommer også til uttrykk hos Mørck. «Eldre kunstnere har definitivt kjempet noen viktige kamper», påpeker hun. «Tekstilkunstnere som på 1970-tallet brøt med brukskunstnerne, kjempet sin kamp for nettopp å bli anerkjent som billedkunstnere.» Disse kampene peker hun på som avgjørende for at yngre kunstnere som henne selv, med sin tekstilorienterte praksis, skulle føle at hun hadde en naturlig plass på kunstscenen da hun var ferdigutdannet. 

Samtidig peker Mørck på et felt med perforerte grenser og overlapp og det faktum at tekstilkunst ikke er et begrep som noen har monopol på. «Kunstutdanningene har favnet så mange kunstpraksiser. Det er klart at kunsthåndverket er et fagfelt med egne røtter. Men noen kan ikke legge beslag på et materiale om man bare har én bestemt utdanning».   

Først av alt kommer det frem en gjensidig takknemlighet i arbeidet med utstillingen. At ulike generasjoner og ulike praksiser stiller ut sammen, er noe Ljungberg beskriver som både inspirerende og berikende. «Det gir en dynamikk som utfordrer og utvikler forståelsen av både mitt eget arbeid og samtidskunsten generelt», sier hun. «Mangfoldet i uttrykk, teknikk og tilnærming skaper en rik samtale mellom verkene, hvor nye sammenhenger og dialoger kan oppstå. Det å være en del av en slik utstilling, hvor man kan lære fra hverandre og bidra til en større kunstnerisk diskurs, håper jeg kan bli inspirerende for både de som deltar, og besøkende.» 

Ljungberg opplever også at begrepet kunsthåndverk har gjennomgått en interessant utvikling, og at hun i 2024 opplever at grensene mellom kunsthåndverk og billedkunst er mer flytende. «Teknikk og håndverk er fortsatt viktige, men det konseptuelle og idébaserte arbeidet står også sentralt i begge felt. For meg handler det mindre om å plassere verkene i en bestemt kategori, og mer om hvordan de kan kommunisere og utfordre betrakteren, uavhengig av teknikk. Utdannelsen fra et «fine art»-akademi har gitt meg et grunnlag for idéutvikling og konseptuell refleksjon, men jeg er like interessert i det taktile og materialbaserte arbeidet som ofte assosieres med kunsthåndverk.» 

I arbeidet sitt oppdaget Mørck nettopp likheter mellom forskjellige praksiser. «Jeg jobber som sagt med slitte plastsekker i dette verket. Jeg broderer på dem, og i arbeidet med disse ble jeg klar over hvordan broderi og billedvev kan gå litt over i hverandre. Billedvev representeres jo i arbeidene til Hjorth og Greiff, og disse likhetene kommer kanskje frem i utstillingen, på lik linje med forskjellene.» 

Immonen jobber i denne utstillingskonteksten med mindre ryer. En så eldgammel tradisjon som det å veve ryer gjør det mulig for henne å få utløp for et behov for å arbeide hurtig. «En liten rye er energien fra én arbeidsdag, som genereres i høyt tempo. Den konsentrerer seg ned til en enkelt følelse. Den lille ryen har derfor en kraft, som krystalliserer seg på en liten plass», forklarer hun. 

Tekstilkunstens tilknytning til kvinner og som et «kvinnearbeid» nedfeller seg også i både arbeidsform og råvarevalg i Immonens arbeider. «Jeg jobber intuitivt, verkene kommer til i veveprosessen. Og det var en selvfølge å fortsette å jobbe med ugresset burot, eller Artemisia vulgaris, som jeg har hatt som hovedfokus siden 2020. Hovedråvare i disse verkene er garn farget med burot, som har sitt latinske navn fra gudinnen Artemis. Hun er i gresk mytologi naturens beskytter, jeger og en bestemt kvinnefigur med stor handlingskraft.» 

Bånd mellom kvinner kommer også til uttrykk i Ljungbergs verk. I verket «Sov du lille videung, del II» har hun tovet 24,7 kg ull og håndstrikket 6 kg ryegarn. Ljungbergs installasjon inviterer seerne til å samhandle med verket for slik å gi en taktil sanseopplevelse som engasjerer betrakterens kroppsliggjorte kunnskap og intuisjon. «Verkets tittel kommer fra en svensk vuggevise som min mor pleide å synge før meg. Jeg håper kunstverket mitt vil formidle mening og vekke følelser», sier hun og understreker hvordan mye av tekstilkunstverket representerer en taus kunnskap som gikk i arv fra generasjon til generasjon.  

Fylkeskunstforeningen arrangerte vandreutstillinger både i 2021 og 2023, med støtte fra fylkeskommunen. Med dette utvalget av fem tekstilkunstnere ønsker de nå å fortsette med en utstilling, fokusert på ett bestemt materiale. Etter en utstillingsperiode i Leangen kunstforening fra 9. november til 8. desember vises den i Steinkjer Kunstforening fra 1. januar og 9. februar, i Oppdal Kunstlag fra 18. februar til 14. mars før den avsluttes i Orkdal Kunstforening fra 29. mars til 11. mai.