Tiss i tid og rom

Pissoaret i Stensparken i Oslo ble oppført i 1937. Det har hatt mange navn i årenes løp, slik som «Kjærlighetskarusellen», «Lykkehjulet» og «Den runde tønne», og var lenge kjent for å være et møtested for homofile. Så hva skjuler seg bak dets historie?  

Av Mari Mette Eriksen 

Boken starter direkte med å ta oss med inn i den såkalte cruising-kulturen, med skjult erotikk i det offentlige rom, og forklarer hvordan et pissoar ble inngang til felleskap og frihet i en tid da homofili var forbudt og skambelagt. 

Deretter hopper den elegant inn i pissoarets arkitektoniske historie. Støpejernpissoarene, også kjent som de grønne husene, gjorde sitt inntog i Norge på slutten av 1800-tallet. Det ble hentet inspirasjon fra viktorianske idealer – rikt utsmykket med spir, gesimser og ornamenter. Et sjeldent eksemplar finnes fortsatt i Bergen. 

«Kjærlighetskarusellen» er derimot i armert betong og typisk funksjonalistisk, eller funkis om du vil. Her er dekorative elementer byttet ut med enkle, geometriske linjer. Rett og slett utsøkt minimalisme som understøtter det rent praktiske og hygieniske aspektet ved et urinal. Da pissoaret ble fredet i 2009, var formålet med fredningen "å bevare et sanitærhistorisk viktig eksempel på storbyens håndtering av et av dagliglivets mest trivielle behov". Det ble også trukket frem byggets symbolverdi og kulturhistorisk verdi. 

Forfatterne kobler arkitekturhistorie og homohistorie sammen på en underholdende og innsiktsfull måte. At boken har ordet «monument» i tittelen, er vel nettopp fordi pissoarene gjennom tidene er blitt stående som små monumenter – og er viktige kulturelle og historiske symboler som formidler en felles historie. 

Med et ærlig og røft språk formidles den «lysskye» virksomheten, og du tas inn i en verden som for mange er totalt ukjent. Den språklige pendelen svinger fra nesten sakrale skildringer til rett fra levra-beskrivelser som:  

«I tehusene, som urinalene var kjent som, ble klasseforskjeller visket ut. Her var klesdrakt, dialekt og status mindre viktig enn karisma, kropp og kuk.» 

Undertittelen på boka, En bok om rom, piss og begjær, pirrer nysgjerrigheten til leseren og er nok valgt med omhu. 

Men forfatterne styrer fint unna det vulgære, dette er en oppriktig historie som trenger å bli fortalt. De engasjerer og har et bankende hjerte for det de skriver om, og akkurat det gjennomsyrer de vel 100 sidene. 

En kommer ikke utenom å kommentere formatet på boken. Den er liten og nett, i lommeformat, og gjør kanskje ikke så mye ut av seg. Med andre ord er dette en liten bok om en liten bygning av stor betydning for mange. 

Den er svært lettlest, med relativt stor skriftstørrelse. Sort-hvite stilistiske fotografier bryter opp teksten og setter stemningen. Ja, det er nesten som en står i pissoaret og føler atmosfæren gjennom bildene. 

Krydderet i boken, ved siden av forfatternes drivende historiefortelling, er sitatene fra diverse aviser, leserinnlegg og fagpersoner, som spres jevnt utover. Sitatene er plassert på egne sider og skiller seg dermed fra resten av teksten. Du stopper opp ved dem. De setter deg også bedre i stand til å forstå ulike reaksjoner fra omverden, slik som dette innlegget i Dagbladet i 1949 viser: 

«Et hvert sted blir berømt for et eller annet. Paris har sine bruer, Oslo har sine pissoarer. Her i byen er mange såkalte urinaler omgitt av en odør som kan få de sterkeste til å blekne. Følgelig behøver en trengende ikke lete seg fram med øynene etter et høvelig sted, han kan lukte seg fram, og han går sjelden feil.» 

Boken beveger seg, som sagt, i spennet mellom arkitektur og en dulgt homohistorie, før den til slutt havner inn i kunstverden der pissoarer blir gjort om til opphøyde, kunstneriske installasjoner. Dette blir eksemplifisert med Lars Rambergs installasjon Liberté, plassert i Spikersuppa midt i Oslo sentrum.  

Det er i siste del historien virkelig løfter seg når forfatterne beskriver hvordan Kjærlighetskarusellen har blitt tatt vare på de siste tiårene, og hvordan gode intensjoner kanskje ufrivillig har lagt et disig slør over skeiv historie. Dette gjør de med et personlig tilsnitt.  

For hva skjedde egentlig med det ikoniske pissoaret i Stensparken – fra det i årevis stod til total nedfalls – via Riksantikvarens fredning i anledning Kulturminneåret i 2009 – til oppussingen av pissoaret i Skeivt kulturår så sent som i 2022?  

Hva skjer med et funksjonelt bygg i det offentlige rom når det transformeres til et nyoppusset kunstobjekt med heftig lyssetting, og inngangen blir stengt med betongdører? Hvor er det da blitt av sporene etter «intens kjærlighet, rå sex, tilfeldige møter og utveksling av kroppsvæsker, det var motkultur, radikal politikk og aktivisme»? Si det.  

Forfatternes kanskje noe overraskende oppfordring i lys av dette, kan du lese i bokens siste avsnitt. 

Kilder:  
Kulturminnesøk, Riksantikvarens kulturminnebase Kart – Kulturminnesøk (kulturminnesok.no)