Vekslende blikk på landets kunstsentre

Det er en klar trend å spore med, ja, hva skal vi kalle det? Funksjonell eksistensialisme? Det skrives artikler, det lages paneldebatter og det arrangeres seminarer som stiller spørsmål som: Hva er et museum? Hva er en institusjon? Med andre ord, hva er det som er oppgaven? Hva er det som er unikt ved den enkelte institusjon eller institusjonsform, og hvordan forvalte det? Det kan altså hevdes at kunstfeltet gjennomgår en identitetskrise, slik Marit K. Flåtter poengterte innledende på lanseringen i Trondheim. Boken hun er fagredaktør for, kom som en bestilling fra Kunstsentrene i Norge og er, med forlagsredaktør Maria Veie Sandviks ord, et innlegg i debatten om kunstsentrenes fremtid.  

Tekst av Edvard Granum Dillner 

Så hva er kunstsentrene og hva skiller dem fra andre organiseringsmodeller på det norske kunstfeltet? Dette er et spørsmål som går igjen i boken. Vi kan lese om hvordan kunstnerstyring er et nøkkelord for kunstsentrene, og at deres eksistens springer ut av Kunstneraksjon-74 og norsk regional kulturpolitikk. Vi kan lese om kunstsentrenes rolle ikke bare visningssteder, men også regionale ressurssentre for kunstnere, hvor både faglige og sosiale fellesskap er et vesentlig siktemål. Vi kan lese om hvordan både Norske Kunsthåndverkere og Norske Billedkunstnere på eiersiden har tilrettelagt for kunstsentrene som et sted for et mangfold av kunstmedier. 

På bokens lansering poengterte fagredaktør Flåtter at grunnleggende kunnskap og evne til distinksjon mellom kunstsentrene og beslektede kunstinstitusjoner er mangelvare, også blant profesjonelle aktører på kunstfeltet. Min egen erfaring tilsier at påstanden stemmer. Selv for en vel bevandret kritiker er det lett å gå i surr. Så finnes det da paraply-fungerende interesseorganisasjoner, la oss ta en rask opptelling: Norges museumsforbund, Kunstsentrene i Norge, Kunsthallene i Norge og Norske Kunstforeninger (utgiveren av dette tidsskriftet). Vil man bli bedre skodd i møte med institusjonsjungelen, gjør man klokt i å lese den ferske boken. 

Kunstsentrenes vekselstrøm er et verdifullt stykke norsk kunsthistorieskriving, men uten at boken er utformet som noen typisk kronologisk historiebok. Snarere tvert imot. Boken rommer 13 kapitler signert ulike bidragsytere, som angriper sitt tema fra sine respektive posisjoner, det være seg kultursektor, journalistikk eller akademia. Boken er inndelt i fire seksjoner med følgende titler: Det bevegelige kunstbegrepet og institusjonen, Mellom kunstnerisk frihet og markedsøkonomi, Kunstnerstyrt formidling og Vekslende forventninger.  

I kapittelet Kunstnerstyring og kuratering undersøker Märit Aronsson-Towler premisset om kunstnerstyring. Gjennom intervjuer med flere fagpersoner stiller Aronsson-Towler spørsmål som hva som er forskjellen på å benytte et kunstfaglige råd eller en kurator, og hva det egentlig vil si å kuratere. Et annet kapittel som også gjør aktivt brukt av intervjuer, er Den tilfredse rebellen av Geir Bergersen Huse. Her er også statistikk et sentralt verktøy. Ved hjelp av Statistisk sentralbyrås Kulturbarometer setter Huse kunstsentrene i en større kontekst. Begge artiklene omtaler interessant nok Nitja – senter for samtidskunst, et kunstsenter som har markert seg særlig de siste årene. 

Omfanget av bokens ambisjonsnivå er såpass stort og rikt at det vanskelig lar seg oppsummere her. La meg likevel nevne noen flere stikkord som betegner bokens øvrige innhold: kunstnerøkonomi, formidling, DKS og kunst i offentlig rom. Føler man at man lett går i surr, kan det riktignok være en god idé å begynne med tidslinjen bakerst. Der vil man se at den begynner allerede i 1818 med opprettelsen av Den Kongelige Tegne- og Kunstskole, KHiOs forløper. Fra 1976 får kunstsentrene sin egen tidslinje, og derfra kan vi følge utviklingen til både sentrene og det nasjonale kunstliv frem til i dag. 

Der boken skuffer er imidlertid den visuelle utformingen. Greit nok, dette er ingen overdrevent påkostet coffee table-kunstbok. Dette er en bok som skal leses! Innvendig fremstår boken oversiktlig, men forlaget kunne med fordel ha gått en ekstra runde med omslag, som fremstår som lite designfaglig fundert. Innholdsmessig bærer boken derimot preg av å være nøye gjennomarbeidet. Dette er en bok som med fordel kan føres opp på pensumlister på kunstutdanninger, da den gir innblikk i ikke bare kunstsentrene, men også det norske kunstfelt for øvrig og ikke minst vårt lands tradisjon for kunstnerstyring og -medvirkning. 

Illustrasjon: Omslag basert på verket Still Life (2021) av Lin Wang