Victor Lind og folkemordet på jøder under annen verdenskrig

Victor Lind har vært en fremtredende billedkunstner i Norge i over femti år. Han jobber innen ulike sjangere bl.a. med det han kaller bevegelige installasjoner. Han er en nyskapende grafiker, og arbeidene bærer ofte i seg et politisk budskap. Deporteringen av jøder i Norge under 2. verdenskrig har vært en rød tråd i Victor Linds kunst de siste tretti år. Ved et skjebnens lune befant ikke Victor Lind og hans mor seg i en av de 100 drosjene som Statspolitiet hadde rekvirert 26. november 1942 i forbindelse med deportasjonen av de norske jødene. 

Tekst: Øivind Storm Bjerke

Identitetspolitisk bakgrunn 

Ved krigsutbruddet bodde familien Lind i Oslo. De evakuerte straks til Brandbu og til Lunner. Lilya Lind var jøde og amerikansk statsborger. Hun fødte Victor i desember 1940 og en bror tre år senere. Etter krigen bodde familien på Roa, Jaren og flyttet til Horten 1959. Lind har gjennom sin kunstneriske bearbeiding av egne og andre norske jøders krigserfaringer gått inn i rollen som tidsvitne. Han har satt sin personlige historie inn i rammen av den identitetspolitiske, rasebiologiske, politiske, sosiale og økonomiske historien som ligger bak forfølgelsen av jøder i Norge. Noe av det som gir hans bidrag til minnekulturen over Holocaust kunstnerisk overbevisningskraft, er at det personlige og lokale i hans egen historie blir formidlet innenfor rammen av et avansert og gjennomtenkt kunstnerisk språk som er knyttet til aktuelle kunstneriske problemstillinger i kunstneren selv og i vår samtid.   

Ingenmannsrosen 

Før Victor Lind gjorde deportasjon og tilintetgjøring av jøder til tema i sine egne arbeider, var han kjent som en kunstner som engasjerte seg i kampen mot EEC og USAs krigføring i Vietnam, og som stilte seg solidarisk bak AKP og marxist-leninismen. Han er allerede innskrevet i norsk kunsthistorie som en av våre fremste grafikere ved inngangen til 1970-årene. Etter en periode da det var stille rundt Victor Lind, kom han på banen igjen med en utstilling som innledet hans arbeid med temaet folkemordet på jøder. I utstillingen «Ingenmannsrosen. Å blomstre for ingen» på Høvikodden i 1994 viste Lind en serie på tretten malerier med abstraherte former i gråtoner på svart bunn. De organiske formene som virvles omkring, kan noen ganger gi assosiasjoner til eksplosjoner, røyk, roseblader, og andre ganger til kropper. Kropper som noen ganger løser seg opp, andre ganger kan virke som de er bundet. Det er bilder som på samme tid var skjønne, melankolske og uhyggelige.  

Utstillingstittelen er hentet fra Paul Celans diktsamling «Die Niemandsrose», utgitt i 1963. Celan (1920 –1970), rumensk-jødisk poet som greide å flykte fra en tysk arbeidsleir i 1944, var en av de mange som etter krigen spurte seg selv hva slags kunst det var mulig å skape etter folkemordet på jøder? Lind hadde i sine tidlige grafiske arbeider sirklet rundt beslektede temaer knyttet til samtidens uhyrligheter på slagmarken i Vietnam. Fra nå av trakk Lind inn sin egen historie og behandlingen av jøder i Norge, som bakgrunn for sitt arbeid med temaet krig, vold og død. Som sønn av en jødinne skulle han jo selv ha blitt sendt til Auschwitz. 

Familiebakgrunn 

Lilya Slotnikoff (1910–1982) hadde bakgrunn som danser da hun i 1930 giftet seg med den norske kunstneren Carl Victor Lind (1906–66). Carl Victor Lind var sønn av to fotografer og studerte til å bli billedkunstner da han brøt opp fra sin småborgerlige bakgrunn i Horten og tok båten til Amerika i 1927. Lilya ble støtt ut av sin jødiske familie. I New York var ekteparet del av et levende kunstmiljø som blant annet omfattet den senere så berømte jødisk-amerikanske maleren Arshile Gorky – en av pionerene for abstrakt ekspresjonisme – som Carl Victor Lind en tid drev kunstskole sammen med. Lind utmerket seg særlig som grafiker og hadde flere utstillinger i USA, der han var virksom i New York i 1927–34. Familien, forøket med to jenter, flyttet til Oslo, der de bodde i Damstredet 2. Ved den tyske invasjonen evakuerte de til Hadeland og bodde i stor fattigdom på Lunner, der Victor ble født 15.12.1940, og en bror kom tre år senere. Lilya fikk av den lokale lensmannen et pass som ikke oppga hennes jødiske opphav. I sin utforsking av jødenes skjebne i Norge fant Victor Lind ingen spor av foreldrene i offentlige registre. De lyktes med å slette sine spor. Victor Lind vokste ikke opp i jødedom, foreldrene var dypt kristne. Hans engasjement har, i tillegg til den personlige historien, en eksistensiell begrunnelse, mer enn en religiøs eller identitetspolitisk. I festskriftet som ble utgitt til Linds sekstiårsdag, sier han om kunstnerne som arbeidet i middelalderens katedraler noe han kunne ha sagt om forskjellen på sine foreldre og seg selv: «Men de trodde på Gud. Jeg er ikke fornøyd med det. Jeg vil heller håpe på at det kommer en tid hvor noen ser at du smiler. Hvor noen rører ved deg. Her og nå.» Linds skolering i marxisme må sees i lys av dette; det er en humanistisk begrunnet marxisme næret av et håp om et bedre og friere samfunn.  

Chrix Dahl som mentor 

Lind flyttet som syttenåring til Oslo, der han jobbet i bank og studerte ved Bjarne Engebrets malerskole. Han kom tidlig i kontakt med grafikk som medium gjennom sin far, som han i en periode også arbeidet sammen med på 1960-tallet, da de to utførte et større utsmykningsarbeid i fellesskap. Lind hospiterte hos den eminente grafikeren Chrix Dahl ved Kunst og håndverksskolen i ett år 1965–66. Våren 1966 kom han til Lind og sa: «Du skal ha utstilling i Galleri 27 i mai–juni.» Chrix Dahl hadde da gjort utstillingsavtale og var den første til å kjøpe på utstillingen. Lind studerte i malerklassen ved Kunstakademiet 1966–69. Den store friheten han utfolder i sin omgang med tekniske aspekter, uansett hvilket medium han senere har valgt, hviler på at han fra tidlig av utmerker seg med en rasjonell tilnærming til det å skape kunst. Alt han har produsert er kjennetegnet av full kontroll over de tekniske og kompositoriske aspektene ved gjennomføring av verk og av prosjekter.    

Med en solid bakgrunn i bagasjen debuterte han i Oslo i Galleri 27 i 1966 med grafikk og ble straks innkjøpt til Nasjonalgalleriet. Linds tidlige grafikk utfoldet seg i grove materialvirkninger og voldsomme kontraster som nærmer seg et abstrakt ekspresjonistisk uttrykk. Vi finner uttrykket igjen i Linds tidlige malerier. Det mørke og røffe uttrykket ble avløst av en serie arbeider der han penetrerer den hvite flaten med noen få linjer, som skaper et dynamisk bildeuttrykk gjennom de enkleste og mest sofistikerte virkemidler. Presisjonen i disse trykkene var overveldende, og ulikt alt annet som var å se på den tiden blant norske grafikere.   

GRAS og propagandistisk kunst 

Lind har alltid fremstått som en som utfordrer grenser, enten det er i sitt politiske engasjement eller i sin form. Han var blant de første som tok opp impulser fra amerikansk minimalisme, pop- og konseptuell kunst på slutten av 1960-årene. Når det gjelder innhold, var han blant dem som formidlet et samfunnsengasjement med kritisk perspektiv på kapitalisme og amerikansk krigføring i Vietnam. Lind sto i første rekke blant de unge som dannet GRAS-gruppa ved årsskiftet 1969–70. Lind ville nå ut til folk med en kunst som var radikal i innhold og i form og gikk ikke av veien for å lage propagandakunst. Han forvandlet reklamens språk fra å hylle celebriteter til å være et effektivt språk visuelt for kritikk av varekapitalisme og propaganda for politisk aktivisme.  

Nidbilde 

I arbeidet med å granske norske jøders skjebne under krigen ble Lind særlig opptatt av politimesteren i Oslo Knut Rød (1900–1986) og den rollen han spilte i krigsårene. Et av Linds kunstnerisk viktigste arbeider er Contemporary Memory. Lind bestilte hundre drosjer som møtte opp i Kirkeveien 26. november 1998. Lind markerte med dette hva som skjedde da politiinspektør Knut Røds folk hentet de gjenværende jødene i Oslo på denne dagen i 1942. Ved en tilfeldighet befant ikke Victor Lind og hans mor seg i en av de drosjene. Rød er for Lind en symbolsk figur for den opportunismen som drev mange til grusomme handlinger. En opportunisme som i Røds tilfelle førte til at han etter krigen ikke ble dømt for sine handlinger under krigen, fordi han samtidig som han sendte jøder til gasskamrene, visstnok samarbeidet med motstandsbevegelsen og fikk fortsette som politimann. Lind har reist en nidstang, eller antimonument, rettet mot Rød i form av en liten bronseskulptur på en svart polert sokkel, der tilskueren kan speile seg – er jeg selv en «medløper»? 

Bevegelige installasjoner 

Contemporary Memory er en «bevegelige installasjon», eller kanskje heller hans «intervensjon» eller enda bedre «aksjon» i byrommet. Hva vi omtaler kunstverket som, er ikke likegyldig. Verket retter i tillegg til temaet det behandler, oppmerksomheten mot det faktum at minnesmerker over viktige historiske handlinger vanligvis kommer i form av varige monumenter i stein eller bronse, men som Lind demonstrerer, kan de bestå av en enkel og forbigående handling. I den grad vi minnes dette verket, er det gjennom beskrivelser, fotografi og video. Det er et tankekors at dette hovedverket i nyere norsk kunsthistorie ikke uten videre kan presenteres i vårt Nasjonalmuseum, annet enn som et bilde. Tittelen understreker at Lind ser tilbake på en historisk hendelse, men ønsker at vi skal betrakte den som en del av vår samtid. Den historiske hendelsen er ikke død fortid, men har innvirkning på hvordan vi forholder oss til beslektede problemstillinger knyttet til innvandring, etniske konflikter og ulike folkegrupper i dag. Ikke minst aktualisert gjennom en rekke utsendelser av flyktninger, som står som et skammens merke over den sittende regjeringen. 

Dette er et fint sted – Carl Fredriksen Transport 

Linds arbeid for å løfte frem betydningen av Carl Fredriksen Transport utgjør kontrasten til nidbildene over Rød. «Carl Fredriksen Transport» var dekknavn for en operasjon i regi av motstandsbevegelsen, som involverte en rekke personer, som leder i Milorg og kommunikasjonsdirektør hos okkupasjonsmyndighetene Ole Berg, Alf Tollef Pettersen som organiserte transportsystemet mot grensen, og gartneren Rolf Syversen som stilte sitt gartneri til disposisjon som oppsamlingssted for flyktningene. Transporten berget livet til om lag 1000 nordmenn, fem hundre av dem jøder. Dette arbeidet som representerer anstendige nordmenn som sto for en motmakt mot nazismen, har ikke blitt til et minnesmerke i form av et personmonument, men en park. Lind utarbeidet en minnepark i samarbeid med Snøhetta Arkitektkontor. Parken Dette er et fint sted er anlagt på tomten i Hekkveien ved Carl Berners Plass i Oslo, der Syvertsens gartneri holdt til. Parken åpnet i 2013.  

Velsignet være de som går 

Nazistisk ideologi rettet et hat mot det moderne, urbane samfunnet befolket av verdensborgere og revolusjonære. Det urbane menneske forflyttet seg mellom land og kulturer og representerte en modernisme som avspeilte et samfunn uten kjerne, der alt fløt, verdier var relative og mennesket både rotløst og forvirret. I den nazistiske ideologien fremsto jøden som selve symbolet på alt dette. I tillegg kunne jøder være syndebukker for både kapitalisme og kommunisme på en og samme tid; som eiere av noen av verdens ledende privatbanker var de et drivhjul i kapitalismen, og med Marx som revolusjonære bevegelsers ideologiske utgangspunkt var de samfunnets hovedfiende nummer en.  

Videoverket Velsignet være de som går viser mennesker av ulik etnisitet og alder omkring i et urbant miljø preget av mangfold. Det er en negasjon av utsagnet at mennesker har føtter, ikke røtter. Forestillingen om en indre sammenheng mellom menneskelige egenskaper og geografisk tilhørighet, med den urbane jøden som en omkringreisende verdensborger, var i den nazistiske bevissthet en konstant trussel mot den ariske rases overlegenhet og fremtidige verdensherredømme. Victor Lind er en inkarnasjon av alt hva en renraset arisk nazist den gang som nå, må vurdere som det nederste av menneskelig avskum. Linds kamp for å holde minnet om forfølgelsene av jøder i Norge levende, er i det perspektiv ikke bare et utslag av en forpliktelse til å fremstå som et vitne, men det er et selvforsvar. Lind oppfordrer i sin kunst til kamp mot undertrykkelse og utryddelse av ulikt tenkende. Aktualiteten i hans verk er skremmende.