NåDa — DálDalle — NytSilloin

Prosjektet tok utgangspunkt i vederdensarvminnet Struves meridianbue. Prosjektkunstnere var Matti Aikio og Lisa Helstrøm Jørgensen, som jobbet sammen med ungdommene Fay Tornvik og Nora Markussen Kristiansen fra Hammerfest, Ellen Ottem, Sonja Berit Inga Sallay, Dina Raminta Larsen og Victoria Havik Nilsen fra Alta. I tillegg til støtte fra Sparebankstiftelsen DnB gjennom Norske Kunstforeninger, oppnådde kunstforeningen støtte fra Kulturdirektoratet, Alta kommune, GeoNord AS, Alta kraftlag, Ishavskraft og Statnett. 

Struves meridianbue var verdens første storskalerte, vitenskapelige oppmåling av jordens form og størrelse. Oppmålingen ble gjennomført i perioden 1816 til 1852 under ledelse av Friedrich G. W. Struve. Meridianbuen er enestående i sitt omfang og kvalitet, og er en viktig del av geovitenskapens historie. Meridianbuen ble målt ved hjelp av en triangelkjede som strekker seg fra Ismail ved Svartehavet til Hammerfest, i alt 265 målepunkter på høyder i terrenget. Kjeden strekker seg gjennom 25 breddegrader og i dag ti land – Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus, Moldova og Ukraina. 

 Struves meridianbue ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005. 

 Fire av de norske målepunktene – Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest, Lille-Raipas/Unna Ráipásaš/Pikku-Raipas på ekspansjonsnettet til basislinjen i Alta, og Lodiken/Luvdiidčohkka og Bealjášvárri i Guovdageainnu – er på UNESCOs verdensarvliste.  

Som en del av formidlingen av prosjektet arrangerte Alta Kunstforening Kunstcamp ved målepunkt på Struves meridianbue på junidagen da alle ungdomsskoleelevene i Alta var på topptur til målepunktet. I nydelig vær fikk Alta kunstforening med kommunens hjelp kjørt lavvu og utstyr opp grusveien, etablerte leir, delte ut proteinbarer og brus til elevene og promoterte NåDa-DálDalle-NytSillion-utstillingen i august. Her hadde vi med oss støttespillere fra kunstforeningen, Alta kommune og Alta museum. 

FOTO: Alta Kunstforening 

NåDa-prosjektet tok utgangspunkt i Nøstvetboplassen i Ås kommune. Forestillingen som ble resultatet av arbeidet fikk navnet touch grass. Kunstforeningen ga den faglige ledelsen av prosjektet til scene- og performansekunstnerne Teater Leikhus, og Lise Andrea Grimelund-Kjelsen og Eva Rosemarijn. Kjersti Austdal utformet kostymene til forestillingen i samarbeid med ungdommene Vilma Bækkevold Aalerud, Salma, Francisca, Klara, Mayisha, Mali, Echo Pettersen Dahl-Hanssen, Kristin Depuis og Oluf. Austdal hadde også ansvaret for utstillingen i kulturhuset som ble avslutningen av prosjektet. NåDa i Ås Kunstforening ble støttet Sparebankstiftelsen DNB gjennom Norske Kunstforeninger, Ås kommune, Ås historielag og Vikfo. 

Nøstvetkulturen har fått en egen tidsfase oppkalt etter seg og går inn i jordens tidsregning: Nøstvetfasen var i perioden mellom 5400 og 4000 fvt, der det levde et jeger- og fangstfolk. Nøstvetkomplekset er navnet på et sørnorsk-vestsvensk arkeologisk funnkompleks fra eldre steinalder, oppkalt etter gården Nøstvet i Ås kommune. Karakteristisk for funnlokalitetene er såkalte kjerneøkser, små borspisser av flint, mikroflekker, skrapere og enkelte ganger slipeplater av sandstein. Mikroflekkene har vært brukt som egg til pile- og spydspisser. Kommunen har benyttet tre stiliserte økser fra funnene i kommunevåpenet. Nøstvetboplassen på Sjøskogen er i dag en åpning i et lite skogholt omkranset av nyere boligbebyggelse. Stedet egner seg godt til forestilling og samlinger. Ås kunstforening jobbet med en kombinasjon av en forestilling på selve kulturminnet og en kunstutstilling i Kulturhuset i Ås sentrum. 

FOTO: Knut Werner Lindeberg Alsén, Vilma Bækkevold Aalerud 

Kunstlaget valde vevtradisjonar som utgangspunkt for prosjektkunstnarane Vilde Jensen Hjetland og Kristina Daukintyté Aas´ arbeid saman med ungdomane. I tillegg til støtte fra Sparebankstiftelsen DnB gjennom Norske Kunstforeninger, oppnådde kunstlaget støtte fra Norled, Vestland fylkeskommune og Sogndal kommune. Samarbeidspartnara var Norsk Reiselivsmuseum, Innvik AS, Bom-Bom-huset v / vevar Gjøa Ese. 

Historisk er mykje av kulturen i kommuna knytt til kunstnarkolonien frå 1890 til 1920; noko som har gjort Balestrand kjent både som Kunstbygd og turistbygd. Då plasseringa av eit nasjonalt reiselivsmuseum skulle avgjerast, fall valet på Balestrand, som eitt av dei best bevarte turistmåla i Noreg.  

Følgjande sitat frå Kulturminneplanen trigga interessa vår: «Turistnæringa førte også til nye næringar som turistkaféar, souvenirproduksjon innan t.d. veving». Balestrand Kunstlag bestemte seg for å fokusere på VEV som kulturminne til prosjektet, då kvinnfolka i Balestrand, Fjærland og Odda på særskilt vis utnytta kjøpekrafta til dei fyrste turistane. Smettvevtradisjonen hadde vore døyande, og dei store åklea som hang rundt i hotella, tiltrekte seg stor merksemd frå turistane. Tradisjonen vart teken opp att, og mange kvinner byrja veve for sal, med det resultat at dei kunne ha større inntekt enn dei fekk inn på gardsbruket. Gjennom å sette søkelyset på vevtradisjonen og vevarbeidet til kvinnene i bygda, kunne desse bli betre kjent for nye generasjonar. Altså – kjøpekraft møter lokal handlekraft! 

Ledet av kunstnerne har de undersøkt, prøvd ut, lekt seg med tekstile rytmer – og har saman og kvar for seg lett seg fram til sitt bidrag. Fellestemaet ble eventyr både i vevarbeid og musikk. 
I mars tok heile prosjektgruppa ei arbeidshelg i Innvik der Sephora, Synne, Richard og Idunn sine bilete vart til digital jacquardvev tilrettelagt av Kristina Daukintyté Aas, som har deltidsstilling der. Gruppa fekk bruke fabrikken sine lokale og restmateriale til å jobbe med tekstilmanipulasjon inspirert av Vilde Jensen Hjetland. Denne rause tilrettelegginga med tilgang til utstyr og materiell var ei særs god støtte til prosjektet frå Innvik AS. 

FOTO Balestrand Kunstlag 

I samarbeid med kunstner Jon Benjamin Tallerås jobbet en gruppe på fire ungdommer, Elsa Karin Mossberg Christiansen, Haldis Marie Morstøl, Filippa Kanutte Parman og Vilma Storvand Jacobsen, med et kunstprosjekt med utgangspunkt i det lokale kulturminnet Linaro på Blylaget. Resultatet er i kunst i flere sjangre – filmproduksjon, tegning, foto og installasjon. Prosjektets innhold ble formet av det som kunstneren og ungdommene i fellesskap oppdaget og ønsket å utforske, og prosjektet ble slik sett et faktisk samarbeid som var motiverende for å kunne arbeide og skape videre. 

Nesodden Kunstforening valgte Storegården på Linaro som utgangspunkt for arbeidet med NåDa. Valget falt på nettopp dette kulturminnet fordi kunstforeningen ønsket å sette søkelys på kommunens forvaltning av kulturminner, og i tillegg håpet de å kunne være et positivt bidrag i kampen for bevaringen av huset. Storegården på Linaro var i sin tid en praktfull sveitservilla – sveitserstilen var en populær arkitektonisk stilretning i Norge og en rekke andre land i siste halvdel av 1800-tallet. I Norge er stilen i første rekke knyttet til trehusbebyggelse og kjennetegnes blant annet av dekorative treutskjæringer. Stilen består av tradisjonelle trearkitekturformer som er hentet fra flere deler av Europa, og ikke kun Sveits, som navnet antyder. Her i landet var tysk arkitektur en særlig viktig inspirasjonskilde. 

Eilert Sundt var en norsk samfunnsforsker og teolog som gjennom sine omfattende undersøkelser av sosiale ulikheter og norsk kultur regnes som grunnleggeren av faget sosiologi i Norge. Sundt var en tilhenger av sveitserstilen og mente at dersom bøndene begynte å bygge i denne stilen, ville de få sunnere boliger som følge av at man ville få inn mer lys og luft i husene. God takhøyde, store vinduer for godt lysinnslipp og utlufting, samt oppvarmingsmuligheter med ildsteder tilknyttet skorsteiner med god trekk, var noen av sveitserhusets kvaliteter. Byggestilen ble raskt populær og spredte seg til hele landet. Sveitserhuset regnes som det første ferdighuset: Sagbrukene kunne masseprodusere deler og materialer, og deretter kunne husene settes opp på ønsket sted, eller eksporteres.  

Restaurering av sveitserhuset Storegården på Linaro har i mange år vært oppe til diskusjon. I 1972 ble huset kjøpt av kommunen gjennom ordningen for statlig sikring av friluftsområder, og hele området er regulert til bevaring. Til tross for dette står stadig huset til forfalls. Daværende kommunedirektør ønsket i 2020 å sende søknad om rivetillatelse, men et flertall i formannskapet gikk imot dette forslaget og bestemte å utsette saken – siden har det ikke skjedd noen utvikling.  

Prosjektet har fungert som en pilot for kunstforeningen for hvordan engasjere ungdom i nærområdet. De bygger videre på erfaringene fra NåDa, og kunstforeningen planlegger videre en serie kunstworkshoper for ungdom, i tillegg til en foredragsrekke om kulturminner og stedsutvikling. 

Prosjektet ble støtte av Sparebankstiftelsen DnB gjennom Norske Kunstforeninger. 

FOTO Nesodden Kunstforening 

Ved Kongsvinger Kunstforening ble Dagny Juels barndomshjem «Rolighet» valgt som kulturminne – bygget som i dag fungerer som Kvinnemuseet. Museet ligger i gåavstand til kunstforeningen, og området rundt kunstforeningen har vært en del av Dagny Juels tidligere nabolag. Dette ble et fint grunnlag og en fin ramme rundt prosjektet, med relevante paralleller inn i vår samtid. I løpet av prosjektperioden ble også et annet kulturminne inkludert, nemlig Kongsvingers rånekultur. Ungdommene jobbet sammen med kunstneren over en lang periode (fra oktober 2022 til juli 2023), som materialiserte seg som en utstilling under tittelen Dear Dagny ved Kongsvinger Kunstforening og lansering av fanzinen Dagny Juel Army på B*stard Kunstbokmesse (Oplandia senter for samtidskunst). Prosjektet resulterte også i erfaringer, tilknytning og relasjoner. Disse immaterielle resultatene er mindre dokumenterbare, men likefullt svært viktige.  

Ungdommene Aina Isabel Nyaas, Evelin Engen, Gabriela Stirna, Hedda Eidsmo-Sand, Hedda Emilie Amundsen, Jonas H. Lunde, Komila Riya Budania, Maren H. Eskevik, Mateo Synkowicz, Marthe Sofie Adsen, Nicolas Engen, Ollie Eikeland, Rakel Aleksandersen Ødegaard, Åsne H. Juvkam jobbet sammen med prosjektkunstner og prosjektleder Hedda Roterud Amundsen. Sparebankstiftelsen DNB gjennom Norske Kunstforeninger, Kulturtanken, Kongsvinger kommune, Kulturdirektoratet og Billedkunstnernes Vederlagsfond ga økonomisk støtte til prosjektet. 

Foto Øystein Thorvaldsen (fra utstillingssituasjon), Hedda Roterud Amundsen, ungdommene selv 

NåDa Rjukan?  

Kan man eie en elv? 

Verdensarven Rjukan og elven Måna  

Prosjektkunstner på Rjukan var Martin Andersen, som samarbeidet med ungdommene Sophia Kriachko, Ivan Kriachko, Edda Storn, Hawk Hansen, Milka Thekle Gebrewelde, Sapho Mahi Andersen. Samarbeidspartner var forskningsgruppen «Kulturarv i Bruk» ved Universitetet i Sørøst Norge og økonomisk støtte gitt av Sparebankstiftelsen DNB gjennom Norske Kunstforeninger, Kulturdirektoratet og Sirkel Materialgjenvinning AS. 

  Prosjektleder Steffen Johannessen sier: 
Rjukan er kjent for sin unike vannkraftbaserte industrihistorie, en fortid kronet med UNESCO verdensarvstatus i 2015. Men de fallende vannmassenes fascinerende kulturhistorie strekker seg lenger tilbake. Før rør og kanaler flyttet vannfallene ut av syne, fartet kunstnere til området for å fange omgivelsenes dramatikk med pensel på lerret. Omkring en langt vannfattigere elv, temmet og frarøvet sin opprinnelige råskap, ble industrisamfunnet Rjukan reist. Måna het elven som ikke kunne vaske sin dalbunn i sollys mer enn seks måneder i året. Elven ryddet fabrikker og boliger, arbeid og fritid, på begge sine bredder. Det våte mellomrommet under fabrikkbrua tapte sin funksjon som forlokkende romantisk motiv. I dag bes fortsatt befolkningen holde avstand til elven gjennom skilt og advarsler. Slik videreføres forestillinger om den arkitekttegnede byens elv som skummel, stygg og farlig.  

Til forskjell fra mange andre steder omfatter kulturarv på Rjukan langt mer enn et enkelt kulturminne, en bygning, et objekt eller en tradisjon. I løpet av et tiår har hele byen med omkringliggende områder blitt «kulturarvifisert». Her vokser en ny generasjon opp, i et oppvekstmiljø transformert til kulturarvsmiljø. Rammene byr på nye muligheter. Men den generasjonen som gjerne vil huskes, skaper også begrensende normer og regler i de unges miljø. Et formål med kunstprosjektet har vært å la de unge «ta plass» og forme eget oppvekstmiljø gjennom kreative prosesser. Slik utforskes forholdet mellom ungdom og kulturarv gjennom kunstnerisk appropriasjon, på premissene til de som skal arve.  

 Det er altså overflod av kulturminner i dette miljøet. Så mange, faktisk, at det er vanskelig å ikke tråkke på eller støte mot noe som ikke har kulturarvsstatus. Mye følger med en slik status, ikke bare regler, men også nye normer for hvordan man skal oppføre seg, hva man kan og bør gjøre, og hva man skal ligge unna. Mens den eldre generasjonen som opplevde industritiden, med en grad av letthet kan forestille seg at bygninger, maskineri, arkitektur og omgivelser har en slags iboende verdi, så er det ikke gitt at de yngre ser det på samme måten. De vokser opp i en ny økonomi, mye preget av opplevelser og oppmerksomhet – ikke dominert av industri. Utenfor deres digitalt medierte virkelighet finnes nå en metakulturell virkelighet, der fabrikken som var, er blitt transformert kulturelt til noe annet enn fabrikk – til det vi kaller «verdensarv».    

Men kulturarv er ikke det eneste som legger begrensninger på de unges bevegelser i nærmiljøet. Industrien er ikke helt borte, selv om den i stor grad har stilnet. Vannet dundrer fortsatt gjennom rør inne i fjellveggen, og slippes ned i turbiner som produserer gigawatt på gigawatt med energi. Med slik produksjon følger risiko, ansvar – og erstatningsansvar. Elven som renner gjennom byen, er mer enn noe vi kan redusere til et kulturminne. Den er også en sikkerhetsventil i produksjonslinjen – en grøft gjennom byen, der befolkningen bes ta høyde for at vannmassene plutselig kan velte inn om det skulle oppstå behov for energiselskapet å sende vannet en annen vei.    

I dalbunnen vokser unge opp nær fjellvannet, men uten å røre ved det. Som regel sildrer det nokså stille forbi. For utenforstående er denne avstanden mellom mennesker og vann, så nært men likevel så fjernt, iøynefallende. Iøynefallende er også rekken av skilt med symboler og advarsler som minner om at det er viktig å holde avstand til elven. Kanskje kommer den ikke, men den kan komme. Hvem vet? Så lenge ingen varsler, vet ingen.   

Kulturminnet som ble valgt for NåDa-prosjektet NåDa Rjukan? Var altså elven Måna. Det er flere grunner til dette, men dens sentrale plass i sentrum av byen var viktig. Viktig var det også at dette kulturminnet ikke helt fremtrer som alle andre kulturminner, slik man blir lært til å betrakte dem i disse omgivelsene. Det er først og fremst bygninger, arkitektur og maskiner man opplæres til at er verdensarv. Det menneskeskapte. Noen hevder også at de historiske menneskene også må få en plass, eller deres historier. Til det kan det innvendes at elven, i hvert fall elveleiet, tempoet og størrelsen på elven, også er menneskeskapt. Det er også normene og reglene som påvirker hvordan lokale mennesker opplever at de får ta den i bruk, allemannsrett eller ikke.   

For å behandle dette kulturminnet var kunstner Martin Andersen et valg som tidlig presenterte seg selv. Andersen er bosatt i området og har beskjeftiget seg med naturkreftene – som man på Rjukan er så stolt over – tidligere. Prosjektet kunne sees i forlengelse av hans kjente verk Solspeilet, som reflekterte sollys ned i den skyggefulle dalen. Den fikk hele befolkningen til å ta stilling til solen. Hva med elven? Burde man kanskje ta stilling til denne også? Om kunstprosjektet NåDa Rjukan? beveger befolkningen på slik måte, gjenstår å se. Effektene av kunstprosjektet er det for tidlig å kommentere.   

Men målet om å involvere ungdom i produksjon av samtidskunst knyttet til et kulturminne har lykkes. Martin Andersen har besøkt den lokale ungdomsklubben for å finne unge deltakere til prosjektet. Sammen med medlemmer av kunstforeningen har han søkt etter interessert ungdom gjennom oppslag i lokalavisen. Ideen til prosjektet har blitt utviklet i dialog med ungdommene og med innspill fra forskergruppen «Kulturarv i bruk» ved Universitetet i Sørøst-Norge. Prosjektet løp over flere år, noe som gjorde det vanskelig å holde på alle ungdommene gjennom hele prosjektperioden. Enkelte ble mer engasjert. Ikke minst fant unge flyktninger fra Ukraina prosjektet interessant, og bidro med sine kreative evner.  

Åpningen av prosjektet ble lagt til den årlige kulturvandringen Elvelangs. Kunstverket passet meget godt til dette arrangementet. Kunstverket, det vil si det offentlige rommet ungdommene gjennom kunsten fikk ta mellom elven og paviljongen i Bråvollparken, ble offisielt åpnet 30. september 2023. Scene for musikk ble rigget til, kunsten ble lyssatt, og arrangører talte om lag 300 publikummere denne septemberkvelden.    

Prosjektet startet med å identifisere et kulturarvsfenomen i området, med særlig potensial for kunstnerisk involvering. Fokus ble rettet mot Måna, elven som renner gjennom byen. Etter befaring valgte deltakerne ut et område langs elven som kunne utvikles gjennom samtidskunst. Valget falt på Bråvoldparken, og prosjektets kunstuttrykk er sentrert rundt denne. Prosjektets resultat er tre kunstverk som står i relasjon til hverandre ved elvebredden:   

1. Måna glass-strand  

En glass-strand laget av resirkulert materiale. Stranden forbinder elven med parken i verdensarvområdet. Den inviterer mennesker og Måna sammen til en strandkant av glass, et materiale, som i likhet med elven, fremstår farlig og forlokkende på samme tid. Glass-stranden kommuniserer bærekraft, forvandling og forgjengelighet.  

2. Portal  

En stor portal reist mellom to trær utgjør inngangen til glass-stranden. Portalen er laget av rester av et høyt metallgjerde som tidligere skilte parken fra elven. Portalen er ikke bare en inngang til stranden, men også et symbol på tilgjengelighet, overgang og forbindelse.  

3. Takmaleri i paviljongen  

Et takmaleri er malt i parkens paviljong, som befinner seg midt i Bråvollparken. Det visuelle uttrykket viser blant annet sol og måne, som gir assosiasjoner til elven Måna og erfaringer knyttet til solens betydning for menneskene som lever i dalbunnen. Ungdommens visuelle uttrykk gjør den gamle paviljongen til et nytt samlingssted. Kunstverket kan tolkes som uttrykk for fornybarhet, kontinuitet og forbindelser mellom generasjoner.    

 De tre kunstverkene er forbundet, og skaper til sammen et nytt rom i det «kulturarvifiserte» miljøet ungdommene vokser opp i.  

Prosjektet har som mål å skape nye refleksjoner omkring betydninger av bærekraft og inkludering for kulturminner, gjennom samtidskunst. Verdensarv kan vanskelig bevares om nye generasjoner ikke opplever at det angår dem eller involverer dem på nye måter. Prosjektet har derfor hatt som mål å gi ungdom mulighet til å ta del i, presentere og transformere verdensarvmiljøet gjennom samtidskunst. Slik kan ungdom ta plass og eierskap til Rjukans kulturarv på egne premisser.  

Martin Andersen sier blant annet dette om arbeidet med NåDa i Tinn Kunstforening  

Fra begynnelsen av dette prosjektet visste jeg at vi var på vei inn i noe unikt. Samtidig åpnet det for en dyp refleksjon over hvordan kulturminner og tradisjoner knyttet til vannveier har blitt formet og endret over tid. Det å bruke dette som utgangspunkt for kunstnerisk utforskning ga oss en mulighet til å koble fortid og nåtid på en meningsfull måte.   
Det mest givende aspektet av prosjektet var samarbeidet med ungdommene. Å involvere dem i kunstnerisk utforskning var inspirerende. Deres friske perspektiver og kreativitet brakte nye ideer og energi til prosjektet. Å se dem engasjere seg i spørsmål om eierskap til naturen og samtidig uttrykke seg kunstnerisk var en påminnelse om hvor viktig det er å inkludere unge stemmer i diskusjoner om vår felles fremtid. Vi jobbet sammen med ungdommene for å lage kunstverk som ikke bare utfordret vår oppfatning av eierskap til elver, men som også ga rom for dialog og refleksjon i samfunnet.   
Det var bemerkelsesverdig å se hvordan kunst kunne være en brobygger mellom generasjoner og kulturer, og hvordan det kunne inspirere til endring og handling.  
Jeg vil også trekke frem betydningen av dokumentasjon i dette prosjektet.  
Å samle inn data og historier om elvens betydning for lokalsamfunnet, samt våre kunstneriske uttrykk og prosesser, har vært en verdifull del av prosjektet. Dette gir oss muligheten til å dele vår reise med andre og bidra til en bredere forståelse av spørsmål knyttet til eierskap til naturen.  
Som kunstner har dette prosjektet utfordret meg til å tenke dypere om min egen rolle i samfunnet og hvordan kunst kan være et verktøy for endring.  Det har også gitt meg et dypt innblikk i hvordan ungdom kan være drivkraften bak positive forandringer.   
Til slutt vil jeg si at prosjektet «Kan man eie en elv?» har vært en reise av refleksjon, samarbeid og vekst. Det har vist meg at kunst har makten til å inspirere til dialog, skape forståelse og mobilisere samfunnet til handling. Jeg ser frem til fortsettelsen av dette arbeidet og håper at det kan bidra til å fremme en mer bærekraftig fremtid der vi alle deler ansvaret for naturen og kulturarven vår.  

 Foto Martin Andersen og Eduardo Balanza   

Kunstlaget valgte folkedraktar som kulturminne å arbeide ut i fra. PRosjketkunstner var Maia Birkeland, som arbeidet sammen med ungdomsgruppa Aina Elise Indrebø Gloppholm, Sunniva Johannessen, Engel Eikås Tansøy, Vilde Nena Aarseth og Ole Johnny Devik. 

Økonomisk støtte kom fra Sparebankstiftelsen DNB gjennom Norske Kunstforeninger, Norsk Kulturfond, Sunnfjord kommune, Vestland fylkeskommune og Firda/Amedia. 

Gjennom mange tiår har museum og enkeltpersonar opparbeidd seg mykje kunnskap om tidlegare draktskikkar i regionen Sunnfjord, som igjen har resultert i rekonstruerte drakter som i dag vert nytta som bunad. Folkedrakter og bunader har vore, og er, eit tema som mange har mange og sterke meiningar kring. Det er knytt til tradisjon, identitet og kvar ein høyrer til, men samstundes vil også problematikk knytt til innanfor- og utanforskap og «oss»/«dei» vere til stades. Bunaden og folkedrakta har blitt brukt som eit symbol i mange samanhengar, både for å provosere, men også for å markere standpunkt.  Ved å velje kulturminnet folkedrakter i vid forstand, og ikkje ei spesifikk lokal drakttradisjon, kunne ein både spele på folkedrakter og bunader som er knytt til Sunnfjord, men også opne opp for folkedrakter/bunader/nasjonaldrakter frå andre område og andre land. 

Saman med ungdommane har ein utforska historia om kva som skil bunaden frå folkedrakta, og korleis bunaden oppstod. Det nasjonale, mangfaldige og fleirkulturelle aspektet kom særleg opp i samband med sluttilstellinga i prosjektet, der det vart lagt inn foredrag og panelsamtale om «Skakke folkedrakter» (Camilla Rossing) og «Frå Hulda til hijab – behag og ubehag i bunadskulturen» (Trude Eriksen). Om Sunnfjordbunaden spesifikt har ungdommane, og til dels ålmenta, fått engasjerande foredrag framført av lokale bunadskunnige (Bodil Myklebust og Ann Lundkvam). 

 Til å dokumentere prosessane i prosjektgruppa, og dekkje utstillinga, engasjerte vi fire ungdommar frå media og kommunikasjonslina på Hafstad vgs. Desse har aktivt vore til stades på samlingane i prosjektgruppa, fotografert og teke opp video. Til avslutningsarrangementet produserte dei ein seks minutt lang video der ungdommane i prosjektet uttalar seg om sine opplevingar/erfaringar ved å ta del. Dei produserte ein brosjyre med omtale av prosjektet og prosjektdeltakarane. Den vart distribuert til alle deltakarane på prosjektavslutninga/seminaret. Plakatar til kunngjering av utstilling og seinare seminar vart òg produsert av desse. Dei framstilte og monterte på plate eit utval foto frå arbeidsprosessane, vist fyrst på Bornas Verdsdag 19. november 2022, og seinare som del av prosjektutstillinga.  

Foto: Emmerense Kjerstad, Ole Johan Lefdal, Quoc Viet Nguyen, Maxym Pylypenko   

Sønnøv Sønnøvsæter og Sønnøvsætervollen ble valgt som kulturminne i Skaun. 

Prosjektkunstnerne Eva Margrete Ballo og Inga Skålnes utviklet prosjektet sammen med ungdommene Kassandra Tenebro, Hanne Aalvik, Saule Dobrovolske, Maiken Andersen, Blessings Vole,  Leja Zlatarviciute,. I tillegg var det ulike aktiviteter og kurs for ungdommer fra ungdomsklubben «Klubb 1», elever på kulturskolen og elever i 4. og 6. klasse på Børsa skole. Økonomisk støtte til prosjektet ble gitt av Sparebankstiftelsen DNB gjennom Norske Kunstforeninger, Skaun kommune, Trøndelag fylkeskommune, Sparebank 1 og Orkla Sparebank. 

Sønnøv Sønnøvsæter, født Sønnøv Kolbrandstad, var søster til Lisbet Nypan som ble brent på bålet som heks i Trondheim i 1670. Begge vokste opp på Hølonda hvor de hadde lært å helbrede folk og fe med bønn og ritualer. Sønnøv kom til Dalsmarka i Skaun som kokke for et arbeidslag som lette etter marmor i skogsområdene mellom Skaun og Hølonda. Da marmorletingen tok slutt, ble hun boende igjen alene i arbeidsbrakka på plassen som senere ble kalt Sønnøvsætervollen. Folk syns det var merkelig at en kvinne valgte å bli boende alene langt inni skogen, og det oppsto mange rykter. Når noe gikk uforklarlig galt med mennesker, dyr eller avling, var det lett å skylle på «trollkjerringa», for den som kan velsigne og helbrede, kan også forbanne. En søndag hun var på vei til kirka, ble hun skutt. Det var Arn Dalen, bonde, kirkesanger og bygdas lederskikkelse, som skjøt henne, og kula var en sølvknapp fra jakka hans. Sønnøv ble gravlagt på Sønnøvsetervollen, og det blir sagt at det ikke vokser gress på grava hennes.   

Det var flere grunner til at dette kulturminnet ble valgt. For det første er det mange elementer å trekke inn her, både hekseprosesser, utenforskap og hvordan planter har vært brukt til ulike formål, blant annet helbredelse. I tillegg ønsket vi å blåse liv i historien om Sønnøv og samtidig gjøre Sønnøvsætervollen til et mer kjent turmål i kommunen. Stedet er med i Turboka til Skaun kommune, men er ikke et mye brukt turmål til tross for fin sti og overkommelig avstand fra parkeringsplass, cirka 5 kilometer tur og retur. Til slutt, og kanskje den viktigste faktoren, så vi for oss at dette var et kulturminne det var lett å engasjere ungdommen i.  

Et av målene med prosjektet var å arrangere workshops, eller sideprosjekt som vi valgte å kalle det, nettopp for å spre kunnskapen om kulturminnet og NåDa til flere, og gi flere mulighet til å jobbe med ulike kunstuttrykk. I løpet av prosjektperioden ble det fire sideprosjekt; plantemaling, heksemasker, keramikkurs og illustrasjoner til fortellingen om Sønnøv Sønnøvsæter. 

Utstillingen i juni 2023 ble en kjempesuksess. Prestlåna bugnet av varierte kunstuttrykk. Ungdommene som har vært med på hovedprosjektet, stilte ut flagg og kapper som de hadde plantefarget og dekorert med trykkteknikker, alt med utgangspunkt i planter og symbol de har jobbet med. Det var mange foto av prosessen og fra fotoshooten med de ferdige tekstilene. De fire sideprosjektene var representert i form av heksemasker, akvareller med selvlagde plantefarger, keramikk med tema fantasidyr og illustrasjoner til historien om Sønnøv Sønnøvsæter laget av barneskoleelever.  

Søndag i utstillingshelga var det tur til Sønnøvsætervollen i samarbeid med Kristin på Husaby, historielaget og kulturskolen. NåDa-prosjektet hadde med fem av flaggene fra utstillingen. Mikael Aunan fra historielaget gjorde turen til en historisk vandring, elever fra kulturskolen hadde tablåer underveis og dans på setervollen. I nydelig vær og god stemning ble dette rett og slett en turopplevelse utenom de vanlige.  

Foto Skaun Kunstforening 

Som kulturminne ble valgt gamle Rygge Meieri og utviklet seg til å ha hovedvekt på rødlista dyrearter i området. Prosjektkunstner var Ann Kristin Aas, som samarbeidet med ungdommene Frida Braaten, Gracia Tamara Hansen, Sandra Jøvrum, Henrik Skovly, Linus Skovly og Bertine Skovly. Økonomisk støtte til prosjektet kom fra Sparebankstiftelsen DNB gjennom Norske Kunstforeninger og Vikfo. 

Rygge/Halmstad ble og er ansett som et svært viktig kulturlandskap og naturreservat, med godt jordsmonn for dyrking, viktige våtmarker for dyr-og plantearter, tilgang til saltvann og ferskvann etc. Naturmangfoldet var hovedgrunnen til at folk kunne bosette seg der. Derfor jobbet vi med et utvidet perspektiv og løftet frem hva vi er på vei til å miste. Et prosjekt hvor fortid, nåtid og fremtid møtes! Søkelyset på betydningen av vern av naturen i nærmiljøet gjør at de deltakende ungdommer ønsker å engasjere seg.  

Kunstforeningen arrangerte utflukt til Oslo med besøk på gallerier og museer. Det ble jobbet med tegning og små skulpturer, og i påsken arbeidet de fram skulptur i stort format. Det var åpning av utstilling i Rygge Kunstforening, Galleri Hadeland den 20 april med performance, taler, diplom og blomsterutdeling. Vi hadde en performance med dyremasker på; en Hubro, to pinnsvin, en damfrosk, en brusehane, en bie og en sivhauk. En av ungdommene leste opp en selvvalgt tekst av Dag O. Hessen; Det å bidra til noe som kommer fellesskapet til gode - det er å høre til, og å erkjenne at selv lille jeg faktisk kan utgjøre en forskjell. 

Foto Rygge Kunstforening 

Skiens Kunstforening valgte det immaterielle kulturminnet skautfelling til prosjektet. Prosjketkunstner Nicole Rafiki var prosjektkunstner og jobbet med ungdommene Mia Thunhold, Liv Anne Egeland, Tia Ariell Lykseth og Madelene Angelica Dåsvann Aaningen. NåDa i Skiens Kunstforening ble støttet av 

Sparebankstiftelsen DNB gjennom Norske Kunstforeninger, Vestfold og telemark fylkeskommune og Skien kommune. 

Opp til ganske moderne tid har skautet, som viste bærerens sivile status, vært en del av bunadsutstyret. Skautfelling er en kunnskap som veldig få kan i dag. Vi ønsket ved å se på skautfelling og dens historie å ikke bare styrke en glemt tradisjon og belyse den, men også trekke paralleller til f.eks. den muslimske befolkningen og deres hijab tradisjoner som er sterkt representert i vår region.   

Nicole Rafiki ble valgt som prosjektkunstner og fungerte som kunstnerisk leder samt at hun ledet workshopen med ungdommene i samarbeid med SKF sommeren 2023. En av grunnene til at Rafiki ble valgt er temaer hun jobber med som hovedfokus i eget kunstnerskap, som omhandler bl.a. identitet og tilhørighet. Dette fokuset syntes vi passet fint til vårt valgte kulturminne. At Rafiki er relativt ung var også et aspekt som vi tenkte ville gjøre det enklere å rekruttere ungdommer.   

Kunstneren og ungdommene jobbet intensivt og dialogbasert om kulturminnet skautfelling. Vi var på befaring på Telemark Museum som har en større samling med hodeplagg fra Telemark. Fotoshoot ble også lagt til museet etter ungdommenes eget ønske og skapte et fint bakteppe for deres tablåer. Alle ungdommene ble utfordret til å tenke på egen identitet og tok med seg artefakter som de mente representerte dem. Alle ungdommene jobbet både foran og bak kameraet.  

Resultatet ble en fotoutstilling som sto i SKF hele sommeren 2023. Hver av deltagerne viste to bilder hver i utstillingen. Disse ble trykket i større format ved tHure trykk i Skien 

Prosjektet hadde noen utfordringer da vi blant annet måtte endre på workshop-periode og ble noe kortere enn det Skiens Kunstforening hadde planlagt i utgangspunktet. Men, prosjektet har også medført at Skiens Kunstforening har bestemt at vi ønsker å videreføre erfaringene fra NåDa og satser på å arbeide for å danne et ungdoms-kunstråd, KRU Kunstråd Ungdom, som vil settes i gang vår 2024.