Edgar Calel Ni Musmut (It's Breezing)
Bergen Kunsthall er stolte av å presentere en omfattende utstilling av kunstneren Edgar Calel, som er basert i Comalapa, Guatemala.
Bergen Kunsthall
30 August 2024 — 5 Januar 2025
Calel regnes som en ledende skikkelse blant den nåværende generasjonen av latinamerikanske kunstnere. Gjennom ulike medier hyller han tradisjonene og spiritualiteten i sin mayanske Kaqchikel-arv. Hans kunstneriske tilnærming bygger på nære relasjoner til jorden og dens elementer, samtidig som han lekent utfordrer vestlige konvensjoner og perspektiver på bestandighet. Verkene i utstillingen «Ni Musmut (It’s Breezing)», som er laget spesielt for Bergen Kunsthalls rom, fortsetter Calels engasjement med den mayanske Kaqchikel-kosmosvisjonen og forbindelsene mellom dens konsepter og praksiser i andre kulturelle sammenhenger. Bruken av Kaqchikel-språket og refleksiviteten rundt hans tilstedeværelse i stedene han besøker, inngår i en praksis som både feirer spiritualitetens daglige rolle blant hans folk og retter oppmerksomheten mot trusler om ekskludering og kulturell utslettelse.
“Tittelen «Ni Musmut» refererer til en fjellbris nær landsbyen Pa mumus i Guatemala. Brisen bringer ofte med seg lett regn som magisk slører luften – den skaper et filter som demper synet, men gir en følelse av at noe vil skje.”
Utstillingen på Bergen Kunsthall presenterer flere storskala installasjoner laget med jord, steiner og ild, som knytter seg til essensielle elementer for jun k’obomanik, eller å gi takk gjennom offerhandlinger. Blant referansene til et geologisk og jordbrukslandskap finner vi en serie hengende steiner og en gruppe med 76 keramikkrukker fylt med vann, blomsterblader og trepinner. Disse verkene, med tittelen Oyonïk paruwi Juyu’ (Invokasjon over fjellene), viser til tradisjonelle kulturelle praksiser, men åpner samtidig opp for nye tolkninger i en endret kontekst. Verkene presenteres både som materielle og rituelle – kunstneren og teamet ved Bergen Kunsthall vil tenne lys under steinene og pleie de alterlignende krukkene daglig når utstillingsrommet åpner. Calels verk krever at institusjonen overtar ansvar for rituelle former, og kunstneren ser dette samarbeidet som en måte å åpne tradisjonene på, samtidig som det opprettholder en dialog med forfedrenes praksis. Samtidig utfordrer verkene etablerte forestillinger om kunstverk og eierskap, og fremhever bidragene Calels samfunn gir til samtidens forståelse av ritualer, performativitet og økologisk tenkning.