En romsk kunsthistorie? De sosiale og institusjonelle betingelsene for romske kunstnere

The 59th International Art Exhibition, Biennale Arte 2022 ble en milepæl i romenes kunsthistorie. For første gang i biennalens 120 år lange historie ble en nasjonal paviljong dedikert til en rom-kunstner. Małgorzata Mirga-Tas fylte den polske paviljongen med det monumentale tekstilarbeidet Re-enchanting the World. Man kan tenke seg dette som startskuddet som fremprovoserte spørsmålet: Finnes det en romsk kunsthistorie? Eller satt enda mer på spissen: Hvorfor har det ikke vært noen store rom-kunstnere?  

Av Hanna Gjelten Hattrem 

Herfra åpner flere ulike avenyer for svar. Da Linda Nochlin angrep spørsmålets parallell, «Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere», i sitt banebrytende essay fra 1971, konfronterte hun spørsmålets utgangspunkt, som tar for gitt at det ikke har vært noen store kvinnelige kunstnere. Samtidig kritiserte hun feministrefleksen for å grave frem og løfte opp historisk glemte eller skjulte eksempler på det motsatte – dog har hun gått tilbake fra denne kritikken senere i karrieren. Men hennes hovedtese faller på det sosiale og institusjonelle: tilgang til utdannelse og tilhørighet til sosiale kontekster som tillater eller oppmuntrer til et slikt karrierevalg. Nochlins studie var den kvinnelige kunstneren, men dekker på mange områder minoriteters posisjon.  

Håndverkstradisjoner 

Den romske kunsthistorien kan også møtes fra ulike perspektiver. Håndverkstradisjoner har stått sterkt blant ulike rom-grupper som tradisjonelt har livnært seg på produksjon, reparasjon og handel med varer og materialer som lar seg transportere, i tillegg til ulike former for underholdning. Derav finnes det lange tradisjoner for metallarbeid (kobber- og blikkenslager, smed i ulike metaller, kjeleflikker mm.), kurvfletting, silmaking og knivsliping. 

Interessen for romske håndverkstradisjoner var i lang tid preget nettopp av en interesse fra et etnografisk perspektiv, og ikke med en interesse for individuelle kunstnerskap. Denne kategoriseringen var symptomatisk for det eurosentriske synet på den opphøyde kunsten generelt, der kunsthåndverk ble sett på som en tradisjonspreget praksis, separat fra de mesterlige, og som regel mannlige, billedkunstnerne fra salongene og galleriene. Dermed finnes det en god del etnografiske og antropologiske innganger til romenes håndverkstradisjoner. Men disse fagfeltene var ikke interessert i individuelle kunstnerskap som sådan, og skapte da heller ikke en kunsthistorie.  

Fra et etnografisk til et kunsthistorisk perspektiv 

Den andre halvdelen av 1900-tallet må kunne beskrives som et paradigmeskifte i den forstand. Et betydelig arbeid har blitt lagt ned av romske kunstnere, aktivister og akademikere for å løfte frem i lyset det som viser seg å være en etter hvert signifikant romsk kunsthistorie. Etter organiseringen av «The First World Romani Congress» i 1971, og opprettelsen av «The International Romani Union» i 1978, så man en økt grad av politisk mobilisering og romsk aktivisme. De siste 50 årene har vært preget av en pågående identitetsbygging og selv-organisering, der ulike grupper med tilhørighet til romenes indiske opphav har samlet seg under betegnelsen «Roma» 1 som betyr mann eller menneske på romanes.  

Med det så man utstillinger som First National Exhibition of Self-Taught Roma Artists (1979), organisert av den romske aktivisten Ágnes Daróczi på Pataky Cultural Centre i Budapest, og Première Mondiale d’Art Tzigane (1985) (Den første verdensutstillingen av Rom-kunst) organisert av den fransk-romske kunstneren Sandra Jayat på Conciergerie de Paris.  

Blant de deltagende kunstnerne på sistnevnte utstilling var den svensk-romske kunstneren og sølvsmeden Rosa Taikon (f. 1926) og hennes mann, Bernd Janusch. Taikon var fra en familie Kalderash-romer som bosatte seg i Sverige på tidlig 1900-tallet. Hennes far, Johan, var metallarbeider og jobbet som sølvsmed og kjeleflikker, og drev et tivoli. I en alder av 35 år ble Rosa Taikon tatt opp til metallinjen på Konstfack med bare 2 år på folkehøyskole som utdannelse. De romske sølvsmed-tradisjonene var en mannsdominert praksis som hennes eldre bror, Paul, skulle videreføre. Da han ble drept i et rasistisk motivert angrep, var det Rosa som tok på seg ansvaret for å videreføre arven etter faren. Taikon bidro til å modernisere motiver og formspråk fra den romske sølvsmedtradisjonen, samtidig som hun skapte et unikt kunstnerisk uttrykk innenfor smykkekunstfeltet. Hennes arbeider karakteriseres av den nitidige filigranteknikken, der små kuler av sølv settes rundt en metalltråd for å skape uttrykksfulle og dekorative mønstre. Sammen med sin yngre søster Katarina var hun blant de viktigste menneskerettighetsaktivistene som jobbet for roms rettigheter i Sverige, frem til sin død i 2017.  

Samtidig med at karrieren til Rosa skjøt fart, og Taikon-søstrenes aktivisme begynte å gjøre seg hørt i Sverige, så man begynnelsen på det som har blitt beskrevet som «the Roma cultural movement» på kontinentet. Dette innebar en økt interesse for romenes kultur og uttrykk, samtidig med en økt grad av selv-representasjon, og aktiv identitetsbygging gjennom kunst, kultur og aktivisme.  

Utdannelse har vært blant de viktigste faktorene for tilgang til kunstfeltet og muligheten til å livnære seg av kunsten. Som Nochlin beskriver i sitt essay, ligger mye av kilden til suksess som kunstner i en kombinasjon av tilgang til utdannelse, nettverk, og et miljø som kan oppmuntre til å se kunsten som en mulig karrierevei. Til tross for eksempler på selvlærte billedkunstnere og autodidakter, som den ungarske maleren János Balázs (1905–1977), har de aller fleste kunstnerne med rom-bakgrunn som har kunnet leve av kunsten, hatt tilgang til nettopp de faktorene Nochlin beskriver.  

Den ungarske Tamás Péli ble genierklært som barn og ble tatt opp til høyskolen for grafisk kunst og brukskunst allerede etter 8. klasse. Han gikk videre til å studere fem år ved Kunstakademiet i Amsterdam (1967–74). Det britisk-romske kunstnerparet Damian og Delaine le Bas fikk begge utdannelse på høyt anerkjent kunstakademier: Damian fra Royal College of Art (1985–1987) og Delaine fra St Martin’s School of Art. Også finske Kiba Lumberg tok kunstnerisk utdannelse på 80-tallet og har vært en kontroversiell, men viktig stemme for skeive romer. For dette, og for et oppgjør med konsekvensen av kontroll og konservativisme blant finsk Kale-rom, har hun møtt my motstand og kritikk fra rom-miljøet i Finland. På tidlig 2000-tallet ble Tibor Balogh den første romske kunstneren til å uteksamineres fra det Ungarske kunstakademiet.  

Den romske kunsthistorien er i dag godt dokumentert og understøttet av organisasjoner som RomArchive, ERIAC – European Roma Institute for Art and Culture og gallerier som Kai Dikhas i Berlin og Gallery8 i Budapest. Siden 2007 har det blitt organisert flere «Roma Pavillions» som sidearrangementer på Venezia Biennalen, i tillegg til en rekke gruppeutstillinger som fremmer rom-kunstnere. Som nevnt innledningsvis var tildelingen av en nasjonal paviljong til en romsk kunstner en unik hendelse, og et viktig politisk signal som viser at rom-kunstnere anerkjennes på det internasjonale kunstfeltet.  

Til forskjell fra håndverkstradisjoner, som historisk ble videreført fra en generasjon til den neste, og som kunne praktiseres som en del av et levebrød og en livsstil, krever billedkunst en annen form for institusjonell tilknytning og et nettverk det er vanskelig å få innpass i uten utdannelse eller tilknytning til akademiene. Ikke minst krever billedkunst tilgang til atelierer og materialer som er vanskelig å tilegne seg om man er dårlig økonomisk stilt, noe som er en usannsynlig prioritering gitt de prekære sosiale og økonomiske leveforholdene rom ofte er i.  

Norsk rom 

Den europeiske rom befolkningen antas a være på 10–12 millioner, og er dermed Europas største etniske minoritet. Blant de nasjonale minoritetene i Norge regnes norsk rom og romani/tatere som del av denne gruppen. Romani/tatere regnes som en separat nasjonal minoritet som har vært i Norge siden 1500-tallet, mens norsk rom kom til Norge på slutten av 1800-tallet. Den norske rom-befolkningen har en sosial og kulturell tilknytning til vlach-romer, som migrerte fra dagens Romania etter opphevelsen av det 500 år lange slaveriet på 1850-tallet. Statusen som nasjonal minoritet i Norge viser til en historisk og langvarig tilknytning til landet, og er også ment som anerkjennelse av en historisk diskriminering, utestengelse og medvirkning i forsøket på utslettelse av deres kultur og språk.  

Norsk rom har hatt et komplisert forhold til myndighetene og majoritetssamfunnet i Norge. Siden sin ankomst i Norge har de opprettholdt en livsstil og kultur basert på reise og handel. Den såkalte sigøynerparagrafen i fremmedloven fra 1927 førte til at mange romfamilier ble utvist fra Norge eller nektet tilbakekomst etter reiser i utlandet, til tross for norsk pass og statsborgerskap. Flere ble forhindret fra å returnere til Norge da de forsøkte å flykte fra den truende fascismen på kontinentet. En betydelig andel norske romer mistet livet i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. De få som overlevde forsøkene på utryddelsen av rom, på romanes referert til «porajmos», måtte gjøre flere forsøk på å returnere før de i fra 1956 til slutt ble innvilget innreise på bakgrunn av fødselsattester. Disse familiene regnes i dag som den norske rom-minoriteten. Gruppen utgjør i dag mellom 600–1000 personer, de fleste av dem bosatt i og i nærheten av Oslo.  

Norske romers relasjon til myndigheter er preget av en høy grad mistillit, som naturlig nok henger sammen med historisk negative erfaringer. Skolegang, integrering og faste arbeidsforhold har dermed i liten grad vært ønsket eller praktisert av frykt for konsekvensene for deres kultur og samfunn.  

Historisk har ulike romgrupper vært forbundet med yrker og håndverk som til tider har gitt navn til noen av gruppene. Norsk rom er f.eks. hovedsakelig tilknyttet curara- eller lovara-gruppene, henholdsvis silmakere og hestehandlere. Slike yrkesbaserte grupperinger har i dag lite å gjøre med hvilke yrker som faktisk praktiseres, og andre navn på ulike romgrupper indikerer vel så ofte geografisk opprinnelse, eller brukes for å navngi den lingvistiske dialekten praktisert av gruppen.  

Det er dessverre få bevarte eksempler på håndverkstradisjoner som ble praktisert av norsk rom. Med tiden har også behovet knivsliping, kjeleflikking, og omreisende reparasjonsarbeid minsket. Den norske rom befolkningen er i dag en liten og på mange måter isolert gruppe, hvis livstil er preget av å reise i sommerhalvåret. 

På den internasjonale romdagen, 8. april 2015, kom en etterlengtet offisiell beklagelse fra statsminister Erna Solberg for den behandlingen norsk rom har blitt utsatt for av norske myndigheter. Statusen som nasjonal minoritet er et steg i retning av oppreisning. I 2018 åpnet Romano Kher – romsk kultur- og ressurssenter, som drives av Kirkens Bymisjon (adresse er: Ryenstubben 2, 0679 Oslo, red.anm.). Senteret regnes som del av statens kollektive oppreisning til norske romer, og fungerer som en møteplass for bevaring, formidling og styrking av romsk kultur, språk og tradisjoner. Etableringen av Romano Kher har blitt et viktig samlingspunkt, og kilde til flere utadrettede aktiviteter. 

Senteret viser en utstilling som er en videreføring av «Norvegiska Romá – Norske sigøynere» som stod på Interkulturelt Museum fra 2014–2017. Det huser i tillegg barnehage, brukes til leksehjelp, har et sømverksted, innspillingsstudio, scene og et stort kjøkken. Gjennom prosjektet «Unge romske stemmer» lærer unge romer om demokrati, menneskerettigheter og romenes historie. I fjor lanserte de podcasten «A Roma Perspective», som ledes av Palermo Hoff og Amorina Lund. Den tar for seg fordommer mot rom, og opplevelsen av det å være unge romer i dag. 

Regissør Farzad Samsami lanserte i 2023 filmen Lavina. Dette er den første filmen som i sin helhet spilles på romanes, og av romske skuespiller. Hovedrollen spilles av Angel Jansen, sammen med hennes far, Stian Jansen og Sivilja Josef. Prosjektet vokste ut av ulike aktiviteter på Romano Kher, der Samsami jobbet som rådgiver.  

Disse er alle eksempler på tiltak og prosjekter som gir norske romer tilgang til og deltagelse i ulike kreative og kulturelle aktiviteter. Ikke minst er det med på å gi romer muligheten til å definere sin egen identitet og kultur, på egne premisser. Det som kjennetegner flere av de velkjente europeiske rom-kunstnerne, er nettopp en utforskning av identitet, men også en kritikk av hvordan rom-identiteten har blitt misbrukt, misrepresentert og stereotypifisert av ikke-romer (gadje/gaze på romanes). Denne tematikken ser vi også i podcasten, «A Roma Perspective», og i fotoprosjekter utstilt på Romano Kher gjennom Unge Romske Stemmer prosjektet.  

Et blikk på Europa igjen 

Om vi returnerer til Nochlins tese om viktigheten av tilgang til utdannelse, et stimulerende miljø og nettverk, som bakgrunn for kvinners historiske usynlighet i kunstfeltet, kan man trekke en direkte parallell til rom. Fra 70-tallet og utover så man en markant økning i deltagelse i offentligheten av romske kunstnere, aktivister, og akademikere innen sine felt. Dette engasjementet henger i stor grad sammen med utdannelse og en mobilisering for og politisering av romske rettigheter. Det sammenfaller også med den såkalte «cultural turn» innen humaniora, som førte til et økt fokus og interesse for tematikker som kultur, identitet, representasjon, og minoritetsspørsmål.  

Hvis vi ser til Sverige, så har romene fra andre halvdel av 1900-tallet hatt en økende grad av deltagelse i majoritetssamfunnet i form av arbeid og utdannelse. Her i Norge ser vi også en mye høyere grad av integrering av romani/tatere enn norsk rom. Dette bør sees i sammenheng med to viktige faktorer. Den svenske rom-befolkningen og romani/tatere i Norge er betydelig større enn norsk rom. Gitt størrelsen på gruppen, har norsk rom kunnet opprettholde en mer isolert og selvstendig tilværelse, og myndigheter har i flere tilfeller gitt opp sine integreringsforsøk. Videre har romani/tatere blitt utsatt for umenneskelige assimileringsstrategier i form av arbeidskolonier, ulovliggjøring av sine livsstiler og inntektskilder, bortplassering av barn og tvangssterilisering – noe som har fremtvunget integrering med majoritetssamfunnet.  

Slike erfaringer, kombinert med hvordan norsk rom selv historisk har blitt behandlet, har forståelig nok ført til en høy grad av skepsis og motvilje mot integreringstiltak. Norsk rom har dermed opprettholdt mye av sin kultur og identitet gjennom en form for isolasjon, noe som gjør det vanskelig å delta i majoritetssamfunnet. De siste ti årene har vært preget av en mer nyansert forståelse av norsk rom, som blant annet gjør seg gjeldene i positive nyhetssaker som omhandler gruppen. Aktivitetene som finner sted på Romano Kher, tyder på at senteret dekker et behov og ønske om et sted hvor norske romers kultur kan både bevares og formidles. Med det europeiske perspektivet i mente kan det se ut som om forholdene ligger til rette for økende grad av selvrepresentasjon og kulturell aktivitet både utad og innad.  

Den romske kunsthistorien har blitt formet i løpet av det siste halve århundret. Men bak den finnes generasjoner av håndverkstradisjoner, og dekorativ- og brukskunst. Disse kunstuttrykkene er også en del av den romske kunst- og kulturhistorien som fortsatt praktiseres og videreføres. Et eksempel fra Norge er den rumensk-romske koppersmeden Lajos Gabor, som har hatt flere samarbeid med kunstner og arkitekt Joar Nango, senest i forbindelse med utstillingen på Trondheim Kunstmuseum i 2023, da kunstneren ble tildelt Lorck Schive kunstpris.  

Bibliografi 

Bielenberg, Tore-Jarl. Romá  kunstnere i kamp for et folk i fare. Halden: Ord om Annet AS. 2023. 

HL-Senteret. Norske rom. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/livssyn/minoriteter/norske-rom/norske-rom-  

Junghaus, Timea. «Roma Art: Theory and Practice” i Acta Ethnographica Hungarica, 59 (1), pp. 25–42. 2014. 

Lidén, H. og A. Engebrigtsen. «De norske rom – og deres historie» i Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. 2010. 

Lidén, H. og A. Engebrigtsen. «Å finne sin plass som minoritet – Rombefolkningen i Norge i dag» i Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. 2010. 

Samuellson, Sanna. “Rosa Taikon” på Konstnärernas Riksorganisation 

https://www.kro.se/konstn%C3%A4ren/konstnaren-1-2014/rosa-taikon/