Kommentar utenfra: Nasjonalmuseet på huk bak sladden

Robert S. Duncansons (1821–72) hovedverk, Lotusspisernes land, var utlånt fra Nasjonalmuseet til slottet i Kristiania. Ved unionsoppløsingen i 1905 ble det ved en feiltakelse med på flyttelasset til Kungliga slottet i Stockholm. Nasjonalmuseet har krevd det tilbake. «Et så viktig verk for oss. Maleriet bør tilbake til sine rettmessige eiere», skriver samlingsdirektør Stina Högkvist. Så beklager museets direktør Karin Hindsbo: «Det har aldri vært vår hensikt å fremsette noen form for krav.»  

Av Georg Blichfeldt

Hvorfor? Helomvendingen krever en forklaring. Og enda mer når snuoperasjonen ser ut til å innebære brudd på museets vedtekter som sier at når et verk er blitt del av samlingen, kan det ikke avhendes. Hindsbo handlet dessuten uten å ha styrevedtak bak seg. Det er vanskelig å se annet enn at det må være i strid med stiftelsesloven.

Spørsmålene er mange. Svarene uteblir. Ansatte har iført seg munnkurv og mulig skriftlig informasjon blir dekket med sladd. Det påkaller igjen undring. Museet har erklært «være åpen» som sitt verdigrunnlag.  

Unikt  

Maleriet Lotusspisernes land kom i Nasjonalgalleriets (nå Nasjonalmuseet) eie i 1887. Det var en gave fra den norske kunstsamleren Anton Houen, som ønsket at bildet skulle henge på slottet i Kristiania. Hoffet kvitterte med takk og at man var oppmerksomme på at bildet fortsatt skulle være i museets eie. Bildet ble aldri registrert inn i museets samling og derfor heller ikke merket. Det havnet på det det kongelige flyttelasset til Stockholm da unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst i 1905.  

Verket er unikt i kulturhistorisk perspektiv. Robert S. Duncanson var den første afroamerikanske kunstner med gjennomslag på den internasjonale kunstscenen. Ved inngangen til 1900-tallet var han mer eller mindre glemt. Men i den senere tid har Duncansons kunstnerskap fått stor oppmerksomhet. Ved innsettelsen av president Biden var det et av Duncansons malerier som kom til syne ved den tradisjonsrike avdukingen av innlånt kunstverk.  

Så da en av museets forskere, Nils Messel, oppdaget at Duncansons hovedverk tilhørte Nasjonalmuseet, sto jubelen i taket. Messel hadde dykket ned hva den gavmilde Anton Houen i sin tid hadde tilført museet, og funnet gavebrevet som omfattet Lotuspisernes land. Men hvor var maleriet? Messel sporet det til Kungliga slottet i Stockholm. 

Beina unna svensk argumentasjon 

«At Nasjonalgalleriet har et verk av Robert Duncanson i sin samling, er rett og slett helt fantastisk», uttalte samlingsdirektør Högkvist. Hun skrev til det svenske hoffet og krevde å få det tilbake. De sa nei. Museet ba så advokatfirmaet Føyen om en utredning. Den er klokkeklar i sin konklusjon: Maleriet er Nasjonalmuseet eiendom med mindre svenskene kan komme opp med bevis på at eiendomsoverdragelse har funnet sted. Og det kan de ikke.  

De hevder at det at bildet ble med på flyttelasset, i seg selv er bevis på at det må ha eksistert en avtale hvor den norske staten ga det til den svenske kongen. Dersom Nasjonalmuseet får gjennomslag for sitt krav på Duncansons maleri, må de «konkret påvise» at det «ikke ble tillagt Oscars eiendom ved oppdelingen av boet», skriver det svenske hoffet. I tillegg til at svenskenes argumentasjonen juridisk er mer enn tvilsom, slår sakens fakta fullstendig beina unna den. Da hoffet pakket flyttelasset, brukte de ei liste over kongens eiendeler. På lista er oppført, men feilaktig oppført!, Duncanons maleri. Lista var satt opp i mai 1905. Før unionsoppløsningen. Før det var aktuelt å inngå noen avtale om oppdeling av boet på slottet. I oktober 1905 frasa kong Oscar II seg den norske tronen. Delingen av boet fant sted i november.  

Så hvorfor trakk direktør Hindsbo kravet? Det skjedde i etterkant av at saken ble kjent gjennom en dokumentar fra Sveriges radio: Tavelstriden mellan Norge och Sverige. Den kom Nasjonalmuseet styreleder, Maria Moræus Hanssen, for øre (Morgenbladet 22.07.2022). Hun ringte Hindsbo: «Håper ikke dette blir gjenstand for konflikt eller er noe kontroversielt. Kanskje det er fornuftig at vi sender slottet et hyggelig brev.» Og ja, Hindsbo skrev et hyggelig brev og gjorde det klart at det aldri hadde vært museets hensikt å fremsette noen form for krav. Det svenske hoff konstaterte at Nasjonalmuseet nå var helt enige med dem «om at det er den svenske kongen som er den rettmessige eieren av dette bildet».  

Det norske kongehuset 

At styreleder skulle være konfliktsky kan neppe være forklaringen på helomvendingen. I den svenske radiodokumentaren hevder Nils Messel at museet har fått beskjed fra en statlig norsk instans om å legge lokk på saken.  

Morgenbladet har gravd langs dette sporet. Styreleder Moræus Hanssen innrømmer å ha drøftet saken i en telefonsamtale med Kulturdepartementet og forteller at departementet også har snakket med direktør Hindsbo. Vi ga ingen instrukser eller råd, heter det fra Kulturdepartementet. 

Hvilken impuls kan det være som har fått departementet til å ta kontakt i en sak som åpenbart er et internt anliggende for museet? Nils Messel antyder at det norske kongehuset har vært inne i bildet. «Jeg tror nok også det har skjedd en kommunikasjon mellom de to slott, for å si det brutalt», sier Messel til Sveriges Radio. Kong Karl Gustav var løpende orientert i følge det svenske hoffet. Morgenbladet spør om det norske kongehuset har vært i kontakt med det svenske kongehuset om saken, og får til svar: «Det norske hoffet er orientert om saken.» Hoffet ønsker ikke å kommentere spørsmålet om kontakt mellom de to kongehusene. Det ønsker heller ikke det svenske hoffet. 

Om det skulle være slik at det norske kongehuset her har opptrådt som budbringer for det svenske kongehuset inn mot Kulturdepartementet eller direkte til museet, er det en skandale: Kongehuset har ingenting med å blande seg inn i Nasjonalmuseets affærer og skal uansett tjene norske interesser, ikke svenske. 

«Vi kjente at vi ikke hadde noen sak å gå videre med. Vi savnet den siste biten», sa samlingdirektør Högkvist til Morgenbladet. «Hva er den siste biten?», spurte Morgenbladet. «Jeg kan ikke si mer», svarte Högkvist. Hindsbo ønsket ikke å la seg intervjue. 

Når Nasjonalmuseets direktør nekter å svare på spørsmål og samlingsdirektør Högkvist tar munnkurven på, bidrar det til mistanken om at det finnes noe der som ikke tåler dagens lys.  

Jeg har intervjuet Messel og spurte om hvor han hadde kunnskapen fra om at en statlig instans hadde beordret museet om å trekke kravet. Han svarer først «ingen kommentarer», men når jeg spesifiserer: «Kilden finnes i Nasjonalmuseet, ikke i departementet?», får jeg svar: «Ja, slik er det». 

 Styret ført bak lyset

Styret hadde ikke fått seg forelagt saken før Hindsbo frafalt alle krav i sitt hyggelig brev, men noen måneder senere, 15. oktober 2022, kommer den på kartet. Saksframlegget redegjør for Nils Messels forskning. I forslaget til vedtak fra administrasjonen, som også blir det endelige, forsikres det at styret har fullt tillit til forskningen. Så kommer det: «Ved eventuelle juridiske spørsmål som måtte oppstå som et resultat av slik forskning, herunder spørsmål om eierskap, ber styret om å bli holdt orientert.» Hva? Fullstendig hakeslipp! Det hadde jo allerede oppstått juridiske spørsmål som resultat av Nils Messels forskning. Spørsmålet om eierskap var blitt forelagt advokatfirmaet Føyen. Utredninga fra Føyen var ikke nevnt i saksframlegget. Den fulgte heller ikke som vedlegg.  

Högkvist hadde meddelt svenskene at museets «grundige forskning dokumenterer at maleriet tilhører Nasjonalmuseet», men styret ble ikke informert om at maleriet var krevd tilbakelevert og fikk heller ikke vite at Hindsbo hadde gitt avkall på det. Styret var ført bak lyset.

Dermed hadde styret fortsatt ikke tatt stilling til kjerna i saken: Eiendomsforholdet. Hindsbo sitt brev til svenskene sa kun at museet så langt ikke hadde fremmet krav. Men det betyr ikke at museet ikke kan gjøre det i ettertid.  

Det hastet. «Passivitet kan utløse tap av eiendomsretten», advarte Føyen i sin utredning. For å unngå det må museet vise i aktiv handling at de vil ha bildet tilbake. 

Sladd 

Siden det det første styremøtet i oktober 2022, hvor saken var oppe, har det vært to nye møter hvor Duncansons maleri har stått på sakskartet. Fra det første møtet var det mulig å få ut vedtak og saksframlegg. Nå er hemmeligholdet strammet til. Saksframleggene er unntatt offentlighet og forsynt med sladd. Og hva sier vedtakene? Ingenting. De er tømt for innhold. Her vedtaket fra styremøtet 19. juni 2023: «Styret tok saken til orientering».  

Jeg mener museet her ikke opptrer i samsvar med sine plikter under Offentlighetsloven. Det er mulig å holde unna dokumenter med interne saksforberedelser, men ikke når de inneholder «den endelige beslutning» eller «utredninger av faktiske forhold». Styret må nå ha tatt stilling til oppfølginga av saken. Når beslutningen ikke finnes i vedtak, må den finnes i saksframlegget som vedtaket viser til. Og et saksframlegg uten utredning av faktiske forhold: Det finnes vel knapt? Jeg har klaget på avgjørelsen om unntak fra innsyn. Den ligger til behandling i Kulturdepartementet.  

Museet bruker nå sakens «sensitive karakter» som begrunnelse for å nekte å svare på spørsmål.  

 For sent?  

Har museet ødelagt for mulighetene for å få bildet tilbake til sin samling? Om svenskene fortsatt vil være vrange, kan de påstå at om de ikke eide maleriet før, så har Hindsbo skjenket dem det med sitt brev hvor hun trekker tilbake kravet om å få bildet tilbake. 

Museet har imidlertid mulighet for å imøtegå argumentasjonen. Svenskene må få vite at Hindsbo i sin henvendelse til det svenske hoffet ikke representerte Nasjonalmuseet. Hun gikk ut over sitt mandat. Hun hadde ikke et styrevedtak bak seg. Det vil også ramme styreleder Moræus Hanssen. Det var hun som tilskyndet Hindsbo i å sette i verk snuoperasjonen. 

Nasjonalmuseet er ikke et privat foretak. Museet forvalter og formidler kulturarv på vegne av det norske folk. Vi har krav på innsyn. Museet saboterer offentlighetslovens formål som er «å legge til rette for at virksomheten er åpen og gjennomsiktig […] for slik å styrke tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten.» For museets styre kan det være for sent. Tilliten er gått tapt.